David-Andersen

David Andersen (1843–1901) gikk først i lære hos gullsmed J. Tostrup. Senere arbeidet han for flere verksteder i London samtidig som han importerte norske gullsmedarbeider. Da han i 1876 etablerte egen gullsmedbedrift i Christiania, kalte han denne for en fabrikk. Han hadde, som J. Tostrup, innsett at det var nødvendig å ta i bruk maskinelt utstyr for å konkurrere på pris.

De første par tiårene var Andersen influert av historismens stilarter som nyrenessanse og nyempire. Han tok også i bruk eksterne tegnere, som arkitekten Wilhelm von Hanno.

I 1887/1888 etablerte David Andersen et nytt emaljeverksted i bedriftens nye lokaler i Prinsens gate 12. På kort tid spesialiserte bedriften seg på ulike emaljeteknikker som gruveemalje, vindusemalje og celle-emalje.

Tegneren Johan Lund (1861–1945) satte David Andersens navn på det internasjonale kartet. Til verdensutstillingen i Chicago i 1893 tegnet Lund et par oljelamper i vindusemalje som er blant de største arbeidene i vindusemalje som noensinne er laget i Norge. Samme år sluttet Lund for David Andersen, og den böhmiske formgiveren Gustav Gaudernack begynte. Han formga et betydelig antall modeller for firmaet. Rundt 1895 tegnet han i tidens nasjonale dragestil. Han tegnet alt fra mindre filigranssmykker og småobjekter til eksklusive korpusarbeider. Gaudernack huskes fremst for naturalistiske og romantiserende sølvemaljearbeider med dyr og blomster.

Thorolf Holmboe inngikk samarbeid med David Andersen rundt 1905. Motivene var inspirert av norsk natur, akkurat som designene for Porsgrunds Porselænsfabrik. Gerhard Munthe laget noen få arbeider for bedriften, deriblant en brosje etter Munthes illustrasjoner fra Snorre-utgaven fra 1899.

I 1910 overtok den tyske gullsmeden Ludwig Wittmann (1877–1961) stillingen etter Gaudernack. Hans omfangsrike arbeider i nybarokk stil ble utført med synlige hammerslagmerker. Til Norges Jubileumsutstilling i Kristiania i 1914 formga han flere oppsiktsvekkende arbeider. Mest iøynefallende var en diger bordoppsats med modellerte isbjørner og mennesker. Da Wittmann tjenestegjorde i den tyske hæren under første verdenskrig, overtok maler og formgiver Johan Sirnes hans stilling.

Utover 1920-årene gjorde nyklassisismens reduserte formspråk sitt inntog. Det resulterte i at korpusarbeider ble utført med mindre dekorasjoner og siseleringer. Sparsom dekor på fot og munningsrand etter oldtidens greske mønster ble foretrukket. Fra slutten av 1920-tallet kom imidlertid dekoren på moten igjen. Fra da av markerte David Andersen seg som en av Skandinavias mest eksklusive gullsmedbedrifter med en ny garde av unge, talentfulle tegnere.

Thorbjørn Lie-Jørgensen, Harry Sørby og Guttorm Gagnes kom alle som nyutdannede studenter fra Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) i årene før og etter 1930. Lie-Jørgensen og Gagnes deltok på utstillingen Norsk gullsmedkunst i Stockholm (1929), som er å regne som en milepæl i norsk gullsmedkunst på 1900-tallet. Der utstilte David Andersen alt fra rimeligere smykker til eksklusive sølvemaljearbeider. Utover på 1930-tallet formga Gagnes korpusarbeider med store flater i fargerik speilemalje over siselerte motiver og mønster.

I 1942 ble firmanavnet forandret til David-Andersen med en bindestrek mellom de to navnene. Året etter ble bedriftens produksjonslokaler i Trondheimsveien 135 okkupert av tyskerne. Produksjonen ble flyttet til andre gullsmedbedrifter.

Som resultat av den tyske okkupasjonen av Norge ble sølv og andre edle materialer rasjonert under og etter andre verdenskrig. Gullsmedbedriftene tok derfor gammelt sølv i innbytte for å holde fram med produksjonen. Korpusarbeider ble så utført i tre med innslag av små mengder sølv.

Produksjonen av korpusarbeider avtok på 1950/1960-tallet samtidig som interessen for rimelige, motepregede smykker tiltok. Fjerde generasjon David-Andersen, Uni David-Andersen, startet i 1959 eget verksted for smykkedesign. Produksjonen ble todelt – en for unika-arbeider og småproduksjon, og en for seriemodeller. Sistnevnte ble utført på David-Andersens verksted.

Unn Tangerud, Liv Solnør Rogan og Marianne Berg tegnet først og fremst smykker til et yngre publikum, deriblant den populære og rimelige Trollsmykke-serien, som ble lansert i 1962. I tillegg tegnet Harry Sørby, Bjørn Sigurd Østern og Ben David-Andersen modeller til Trollsmykke-serien. Toril Bjorg ble ansatt som designer i 1972 . Hun tegnet både korpus og smykker for David-Andersen fram til hun sluttet i 1979. På 1990-tallet var Synnøve Korssjøen, Millie Behrens og Sigurd Bronger knyttet til bedriften.

David-Andersens siste store bestillingsarbeid var for Oslo kommune. Kommunen bestilte store kandelabre til Oslo Rådhus i år 2000 i anledning rådhusets 50-årsjubileum og Oslo kommunes 950-årsjubileum. Utstyret ble tegnet av Pål Vigeland og utført rundt 1998. I 2001 ble David-Andersens verksted i Trondheimsveien nedlagt.

Etter at Gjelseth og Koppang fikk aksjemajoritet i selskapet rundt årtusenskiftet, har David-Andersen fokusert på å bli en mer trendy merkevare, blant annet gjennom samarbeid med Vendela Kirsebom. De har også satset på egne smykker i high end-sjiktet, laget på David Andersens smykkeverksted.

Firmaets designer Nina Botnedal har i denne perioden spilt en sentral rolle. I anledning David-Andersens 140-årsjubileum i 2016 relanserte de Kikki Kvaals Flora-kolleksjon. Botnedal gjorde utvalget av blomster fra kolleksjonen og fikk laget nye former. I Botnedals helt egen modell Natt og dag i Flora-serien har hun i ørepynten på en leken måte mikset ulike markblomster. Samtidig har det blitt hennes signatur, likeså en kommersiell suksess.

I 2022 ble Sophie Noel Vanay kreativ leder for David-Andersen, og selskapet satser nå mer på egen merkevare. Hennes første modell Tide, er en kolleksjon med tidevannet som konsept. Hun designet også Signatur, en kolleksjon med utgangspunkt i ledd i massivt gull og sølv, som er blitt patentert.