close
Hopp til innhold

Pahlavi-dynastiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Artikkelen inngår i serien om

Irans historie

BERJAYA
Epoker

Elamittriket

Mederriket

Akamenide-dynastiet

Selevkid-dynastiet

Parterriket

Sasanide-dynastiet

Ziyarid-dynastiet

Samanid-dynastiet

Buwayhid-dynastiet

Ghaznavid-imperiet

Seldsjukkene

Khoresm-dynastiet

Ilkhanate

Muzaffarid-dynastiet

Timurid-dynastiet

Safavid-dynastiet

Afsharid-dynastiet

Zand-dynastiet

Qajar-dynastiet

Pahlavi-dynastiet

Den iranske revolusjon

Den islamske republikk Iran

Pahlavi-dynastiet var det herskende dynastiet i Iran fra 1925 til 1979 som to sjaher kom fra.

Reza Pahlavi og begynnelsen på dynastiet

[rediger | rediger kilde]

I 1921 brukte Reza Khan (senere sjah Reza Pahlavi), en offiser i Irans eneste militære styrke (Kosakk-brigaden), sine tropper til å støtte et kupp mot regjeringen til qajar-dynastiet. Reza Pahlavi kom til makten i 1925 og utropte i 1926 seg selv til sjah (konge eller keiser) av Persia. Han opprettet et militærdiktatur og slo ned alle tendenser til opprør.[1][2][3] I 1925 avsatte en særskilt sammenkalt forsamling Ahmed Shah Qajar, den siste herskeren i Qajar-dynastiet.

På samme måte og på samme tid som i Tyrkia ville Pahlavi modernisere Persia ovenfra. Pahlavi ville sentralisere den relativt løst sammenknyttede staten blant annet ved å integrere og assimilere de ikke-persiske folkegruppene gjennom det persiske språket. Skoler, offentlig administrasjon og pressen ble pålagt å bare bruke persisk. Atatürk var forbildet og Pahlavi gjennomførte en streng sekularisering. Han forbød å blande politikk og religion, og landet skulle bindes sammen ved nasjonalismen i stedet for religion. Antall teologistudenter ble sterkt redusert og ekteskap og skilsmisse ble overført til sivile domstoler. Landet skiftet navn fra Persia til Iran i 1935. I 1936 ble det forbud mot slør.[4][5][6] Til forskjell fra Tyrkia hadde presteskapet en mye sterkere stilling i Iran og det ble ikke gjennomført noe offisielt skille mellom stat og religion. Alfabetet ble ikke latinisert som i Tyrkia.[7][8][9]

Disse planene inkluderte utvikling av industri i stor skala, iverksette betydelige infrastrukturprosjekt, bygge et landsomfattende jernbanesystem, etablere et nasjonalt offentlig utdanningssystem, reformere domstolene og forbedre helsesystemet. Han trodde at en sterk, sentralisert regjering styrt av utdannet personell kunne gjennomføre planene sine.

Han sendte hundrevis av iranere, inkludert sin egen sønn, til Europa for utdanning. I løpet av de 16 årene fra 1925 til 1941, forandret sjah Rezas utallige utviklingsprosjekt Iran til et industrielt, urbanisert land. Offentlig utdanning gikk raskt fremover og nye sosiale klasser ble dannet. En profesjonell middelklasse og en industriell arbeiderklasse hadde dukket opp.

I midten av 1930-årene førte sjah Rezas diktatoriske herskerstil til misnøye i Iran. I 1935 ble landets navn forandret fra Persia til Iran.

Sjah Reza forsøkte å unngå involvering med Storbritannia og Sovjetunionen. Selv om mange av hans utviklingsprosjekter krevde utenlandsk teknisk ekspertise, unngikk han å gi kontrakter til britiske eller sovjetiske selskaper. Selv om britene, gjennom sitt eierskap av det Anglo-Iranske oljeselskapet, kontrollerte alle Irans oljeressurser, foretrakk sjah Reza å hente teknisk assistanse fra Tyskland, Italia, Frankrike og andre europeiske land. Dette skapte problemer for Iran etter 1939, da Tyskland og Storbritannia ble fiende i andre verdenskrig. Sjah Reza erklærte Iran som et nøytralt land, men britene insisterte på at tyske ingeniører og teknikere i Iran var spioner med oppdrag om å sabotere britiske oljefasiliteter i det sørvestlige Iran. Storbritannia krevde at Iran skulle utvise alle tyske statsborgere, men sjah Reza nektet, og hevdet at dette ville påvirke hans utviklingsprosjekter.

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Etter Tysklands invasjon av Sovjetunionen i juni 1941, ble Storbritannia og Sovjet allierte. Iran var i utgangspunktet nøytralt under andre verdenskrig, men regjeringen var tyskvennlig. Storbritannia og Svojetunionen tok kontroll over Iran i slutten av august 1941 og avsatte den tyskvennlige regjeringen. To dager etter angrepet gikk den iranske regjeringen under Ali Mansur av, og den nye regjeringen innstilte motstanden. Reza Pahlavi ble tvunget til å abdisere til fordel for sin sønn, Muhammed Reza Pahlavi.[10][11][12][13] Den nyåpnede transiranske jernbanen var en attraktiv rute for å transportere forsyninger fra Persiagulfen til den sovjetiske krigen mot tyskland. Den anglo-sovjetiske invasjonen av Iran i 1941 sikret alliert kontroll over oljefeltene og Den transiranske jernbanen.[14][15][16] Sovjet og Storbritannia arresterte sjahen og sendte ham i eksil, tok kontroll over Irans kommunikasjonslinjer og den ønskede jernbanen. I 1942 sendte USA, nå alliert av Storbritannia og Sovjet, en militærstyrke til Iran for å hjelpe til med å vedlikeholde og drive seksjoner av jernbanen.

Iran inngikk 28. desember 1941 en allianse med de allierte. Amerikanske styrker kom inn i 1942.[17][18][19][20] Iran gikk inn i krigen på alliert side i 1943 og erklærte krig mot Tyskland.[21] Innen 1943 var allierte styrker formelt trukket ut av Teheran, men det var fortsatt et stort antall allierte soldater i byen. Den sovjetiske ambassaden i byen ble ansett som et trygt sted å avholde møte mellom de allierte topplederne.[22] Teheran-konferansen mellom de allierte under verdenskrig ble avholdt i slutten av november 1943.[23] Sentralregjeringen i Iran ble svekket i forbindelse med og etter andre verdenskrig.[24]

I januar 1942 skrev de under på en avtale med Iran på å respektere Irans uavhengighet og å trekke sine tropper ut inne seks måneder etter krigens slutt. I 1943 gjentok USA dette løftet under Teheran-konferansen. I 1945 nektet Sovjet å annonsere en tidsplan for tilbaketrekningen fra Irans nordvestre provinser, Øst-Aserbajdsjan og Vest-Aserbajdsjan, hvor sovjetisk-støttede autonomi-bevegelser hadde dukket opp.

Sovjet trakk sine styrker ut i mai 1946, men spenningen fortsatte i flere måneder. Denne episoden var en av de innledende hendelsene i den startende kalde krigen, etterkrigstidens rivalisering mellom USA og Sovjet.

Irans politiske system ble økende åpent. Politiske partier ble utviklet, og i 1944 var Majlis-valget det første reelle valget på mer enn 20 år. Utenlandsk innflytelse forble en svært ømtålig sak for alle partier. Det Anglo-Iranske oljeselskapet (AIOC), som var eid av britiske styresmakter, fortsatte å produsere og selge iransk olje. I begynnelsen av 1930-årene begynne noen iranere å tale for nasjonalisering av landets oljefelter. Etter 1946 ble dette en økende populær politisk bevegelse.

Den kalde krigen

[rediger | rediger kilde]

Den unge Pahlavi

[rediger | rediger kilde]

Muhammed Reza Pahlavi erstattet sin far på tronen 16. september 1941. Han ønsket å fortsette reformpolitikken til sin far, men en kamp om kontrollen over regjeringen brøt snart ut mellom sjahen og den eldre profesjonelle politikeren, den nasjonalistiske Muhammed Mossadegh.

Til tross for hans løfte om å fungere som et konstitusjonelt monarki som ville bøye seg for makten til den parlamentariske regjeringen, involverte Muhammed Reza Pahlavi seg stadig mer personlig i regjeringens affærer og motsatte seg eller kastet sterke statsministre. Han hadde en tendens til å være ubestemt derimot, og Pahlavi støttet seg mer på manipulasjon enn på lederskap. Han konsentrerte seg om å gjenopplive hæren og sørge for at den forble under kongelig kontroll som monarkiets hovedsakelig maktbase. I 1949 resulterte et feilslått attentat på sjahen, tillagt det pro-sovjetiske Tudeh-partiet, i forbud av partiet og utvidelse av sjahens konstitusjonelle makt.

Etter andre verdenskrigen ble forfatningen fra 1906 utfylt og Iran ble et konstitusjonelt monarki i 1949.[25]

Mossadegh

[rediger | rediger kilde]

Etter at forhandlingene for å få mer penger for oljen ikke førte fram, stemte det iranske parlamentet 15. mars 1951 for å nasjonalisere Irans oljeindustri og ta kontroll over det britiskeide og -bemannede Anglo-Iranian Oil Company (AIOC).[26] Statsminister general Haji-Ali Razmara, valgt i juni 1950, hadde motsatt seg nasjonaliseringssaken av tekniske grunner. Han ble drept i et attentat 7. mars 1951.[27] Razmaras etterfølger Hossein Ala gikk av etter 6 uker under den politiske uroen og nasjonalforsamlingen måtte 27. april finne ny statsminister. Mossadegh var svært populær i Iran og presidenten i nasjonalforsamlingen nominerte ham.[28] Nasjonalforsamlingen (Majlis) valgte Mossadegh som ny statsminister. Den unge sjahen var klar over Mossadeghs stigende popularitet og politiske makt, og måtte godta parlamentets valg.[29]

Den erfarne og nasjonalistiske Muhammed Mossadegh dannet regjering i 1951.[30] Parlamentet ga i august 1952 Mossadegh vide fullmakter til reformering av landet og han fikk vedtatt 98 lover i 1951-1952. Han gjennomførte en jordreform der jord tilhørende staten og kronen ble fordelt til vanlige folk. Han fikk etablert lokaldemokrati i landsbyene, etablerte pressefrihet og frie valg. Mossadegh begrenset sjahens personlige forbruk. Mossadegh hadde bred folkelig støtte. TIME utropte ham til årets navn (foran Harry S. Truman og Winston Churchill). Han brøt de diplomatiske forbindelsene med Storbritannia.[31][32]

Mossadegh fikk gjennom nasjonaliseringen av oljeindustrien blant annet ekspropriering av AIOCs oljefelt og opprettet et nasjonalt oljeselskap 1. mai 1951. Boikott gjorde at Iran hadde problemer med å selge oljen og mangel på teknisk ekspertise hemmet produksjonen. Statens og landets økonomi var truet.[33][34]

Mossadegh tok konflikten til den internasjonale domstolen i Haag. Domstolens konklusjonen om at oljeselskapene arbeidet i henhold til en kontrakt og ikke en traktat var en seier for Mossadegh.[35]

Sjahen, hæren og andre fryktet Mossadeghs makt og sjahen forsøkte å avsette Mossadegh i august 1953. Pahlavi mislykkes og flyktet fra landet. Noen dager senere ble Mossadegh avsatt med britisk og amerikanske støtte, han ble arrestert og Pahlavi vendte tilbake. Konflikten om oljefeltene ble deretter håndter gjennom forhandling,: nasjonaliseringen ble i praksis opphevet[36] samtidig som den iransk stats eiendomsrett til oljefeltene ble da anerkjent. Utvinning ble overlatt til de utenlandske selskapene.[37] Mossadegh ble stilt for retten anklaget for landsforræderi og dømt til tre år i fengsel.[38] Den nye regjeringen under sjahen inngikk en avtale i august 1954 med utenlandske oljeselskap for å «gjenopprette strømmen av iransk olje til verdensmarkedet i betydelig kvantitet»[39].

Mossadeghs politikk var populær blant iranere. Kuppet bidro til de anti-vestlige holdningene i landet. Kuppet provoserte iranske liberalere fordi Mossadegh ble betraktet som det nærmest landet hadde hatt av demokratisk valgt leder. USAs myndigheter nektet lenge for at de hadde noe med kuppet å gjøre og dokumenter om operasjonen ble ikke offentliggjort før i 2013.[40][41][42][43][44]

Sjahen etter Mossadegh

[rediger | rediger kilde]

Under den kalde krigen etablerte sjahen seg som en viktig alliert av vesten. Iran inngikk forsvarsavtale med USA i 1954.[45] For å imøtekomme kreftene som motarbeidet ham innledet han en reformpolitikk som kulminerte i 1963-programmet kjent som den hvite revolusjon, som inkluderte landreformer, utvidelse av stemmerett for kvinner og elimineringen av analfabetisme. Han finansierte disse programmene med midlene regjeringen hadde opparbeidet seg på grunn av Mossadeghs nasjonaliseringsprogram for oljen.

Det var fra 1960-tallet av sterk motvilje i Iran mot den påtvungne sekulariseringen, Ruhollah Khomeini sto i spissen for motstanden.[7][8][9]

Disse tiltakene og hans økende despotiske styrestil sjahen provoserte religiøse ledere som fryktet å miste sin tradisjonelle autoritet, intellektuelle som tilstrebet demokratiske reformer og arbeidere som ønsket grunnleggende fagorganisering, bedre lønn og arbeidsforhold. Disse motstanderne kritiserte sjahen for brudd på grunnloven, som la grenser for den kongelige makt og sørget for en representativ regjering, og for underlegenhet i forhold til USA. I 1976 erstattet han den månebaserte islamske kalenderen med en solbasert «imperial» kalender, som begynte med grunnleggelsen av det persiske monarkiet 25 århundrer tidligere. Disse tiltakene ble sett på som brudd på islam og førte til religiøs motstand fra islamistiske fundamentalister.

I 1971 avholdt sjahen en storstilt feiring av Irans 2500 år jubileum.[46][47] Opposisjonen mot sjahen tiltok etter jubileumsfeiringen.[48] I løpet av 1970-årene mistet USA mye av sin innflytelse i en viktig del av Midtøsten. Iran deltok ikke i oljeboikotten fra 1973 og[49] tjente godt på økte priser som følge av oljeboikotten. Sjahen brukte oljeinntektene blant annet til å utvikle Iran til en militærmakt.[50][51]

Dynastiets kollaps

[rediger | rediger kilde]

Sjahens autoritære styre og brudd med tradisjonell normer medvirket til den iranske revolusjonen.[52] Deltagelsen til det amerikanske CIA og britenes SAS i å iscenesette kuppet mot Mossadegh blir fremdeles sett på av iranere av alle politiske lag som en betydelig milepæl i å drive frem bevegelsen som kulminerte i 1979-revolusjonen.

Sjahens regjering undertrykket og marginaliserte sine motstandere med hjelp av Irans sikkerhets- og etterretningsorganisasjon, SAVAK. Sjahen var avhengig av oljeinntektene, som øket kraftig sent i 1973, og han forfulgte sitt mål om å utvikle Iran til en sterk regional makt som var fast bestemt på sosiale reformer og økonomisk utvikling. Samtidig satte han stadig til side demokratiske ordninger og nektet å tillate meningsfulle sivile og politiske friheter og svaret ikke på allmenne meninger.

På midten av 70-tallet regjerte sjahen blant utbredt misnøye forårsaket av den stadige undertrykkingen til hans regime, sosioøkonomiske forandringer som tilkom noen klasser på bekostning av andre og det økende gapet mellom den herskende eliten og den upåvirkede befolkningen. Islamske ledere, særskilte den geistlige ayatollah Ruhollah Khomeini i eksil, klarte å fokusere denne misnøyen med en populistisk ideologi knyttet til islamske prinsipper og krav om fjerning av sjahen.

I 1978 brøt det ut opptøyer med stadige demonstrasjoner særlig blant studenter og med støtte fra konservative religiøse, og sjahen forlot landet i januar 1979. En islamsk republikk ble med folkelig støtte etablert under ayatollah Khomeini som vendte tilbake fra eksil. Det nye teokratiske politiske systemet satte i gang noen konservative islamske reformer, og gikk inn på en anti-vestlig kurs, særlig mot USA.[53][54] Sjahen døde kort tid etter i Egypt.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  2. ↑ Entessar, Nader (1984). «The Kurds in Post-Revolutionary Iran and Iraq». Third World Quarterly. 4. 6: 911–933. ISSN 0143-6597. Besøkt 1. februar 2025.
  3. ↑ Heradstveit, Daniel (2000). «Iran – reformer eller kaos?». Internasjonal Politikk. 04 (på norsk). 58: 583–613. Besøkt 22. juni 2020.
  4. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  5. ↑ Entessar, Nader (1984). «The Kurds in Post-Revolutionary Iran and Iraq». Third World Quarterly. 4. 6: 911–933. ISSN 0143-6597. Besøkt 1. februar 2025.
  6. ↑ Heradstveit, Daniel (2000). «Iran – reformer eller kaos?». Internasjonal Politikk. 04 (på norsk). 58: 583–613. Besøkt 22. juni 2020.
  7. 1 2 Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  8. 1 2 Entessar, Nader (1984). «The Kurds in Post-Revolutionary Iran and Iraq». Third World Quarterly. 4. 6: 911–933. ISSN 0143-6597. Besøkt 1. februar 2025.
  9. 1 2 Heradstveit, Daniel (2000). «Iran – reformer eller kaos?». Internasjonal Politikk. 04 (på norsk). 58: 583–613. Besøkt 22. juni 2020.
  10. ↑ Geografisk leksikon. Oslo: Cappelen. 1981. ISBN 8202044499.
  11. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  12. ↑ Hess, Gary R. (1974). «The Iranian Crisis of 1945-46 and the Cold War». Political Science Quarterly. 1. 89: 117–146. ISSN 0032-3195. doi:10.2307/2148118. Besøkt 14. juni 2020.
  13. ↑ Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. s. 124. ISBN 8240105238.
  14. ↑ Eshraghi, F. (1. januar 1984). «Anglo‐Soviet occupation of Iran in August 1941». Middle Eastern Studies. 1. 20: 27–52. ISSN 0026-3206. doi:10.1080/00263208408700570. Besøkt 22. januar 2022.
  15. ↑ Piekalkiewicz, Janusz (1988). annen verdenskrig. no#: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105238.
  16. ↑ Geografisk leksikon. xx#: Cappelen. 1981. ISBN 8202044499.
  17. ↑ Geografisk leksikon. Oslo: Cappelen. 1981. ISBN 8202044499.
  18. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  19. ↑ Hess, Gary R. (1974). «The Iranian Crisis of 1945-46 and the Cold War». Political Science Quarterly. 1. 89: 117–146. ISSN 0032-3195. doi:10.2307/2148118. Besøkt 14. juni 2020.
  20. ↑ Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. s. 124. ISBN 8240105238.
  21. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  22. ↑ Roberts, Geoffrey (1. oktober 2007). «Stalin at the Tehran, Yalta, and Potsdam Conferences». Journal of Cold War Studies. 4. 9: 6–40. ISSN 1520-3972. doi:10.1162/jcws.2007.9.4.6. Besøkt 14. juni 2020.
  23. ↑ Caplex: Cappelens ettbinds leksikon : leksikon, atlas, tabellverk. [Oslo]: Cappelen. 1990. ISBN 8202091829.
  24. ↑ Jaffer Sheyholislami (13. september 2012). «Kurdish in Iran: A case of restricted and controlled tolerance». International Journal of the Sociology of Language. 217 (på engelsk). 2012: 19–47. ISSN 1613-3668. doi:10.1515/ijsl-2012-0048. Besøkt 1. februar 2025.
  25. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  26. ↑ Gyldendals store konversasjonsleksikon. Bind 4.. Oslo: Gyldendal. 1965.
  27. ↑ Grimnes, Ole Kristian (1986). Den todelte verden. Oslo: Cappelen. s. 266. ISBN 8202049520.
  28. ↑ Sternfeld, L. (2016). Iran days in Egypt: Mosaddeq’s Visit to Cairo in 1951. British Journal of Middle Eastern Studies, 43(1), 1–20. https://doi.org/10.1080/13530194.2015.1060151
  29. ↑ Grimnes, Ole Kristian (1986). Den todelte verden. Oslo: Cappelen. s. 266. ISBN 8202049520.
  30. ↑ Huldt, Bo (1982). Tre verdener. 1945-1965.. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203166040.
  31. ↑ Democracy, human rights, and Islam in modern Iran. Bergen: Fagbokforl. 2003. ISBN 8276749224.
  32. ↑ Norsk allkunnebok. 8. bandet. Oslo: Fonna. 1957.
  33. ↑ Grimnes, Ole Kristian (1986). Den todelte verden. Oslo: Cappelen. s. 266. ISBN 8202049520.
  34. ↑ Huldt, Bo (1982). Tre verdener. 1945-1965.. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203166040.
  35. ↑ Bjøl, Erling (1979). Verdenshistorien etter 1945. Oslo: Cappelen. s. 294–296. ISBN 8202041120.
  36. ↑ Grimnes, Ole Kristian (1986). Den todelte verden. Oslo: Cappelen. s. 266. ISBN 8202049520.
  37. ↑ Huldt, Bo (1982). Tre verdener. 1945-1965.. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203166040.
  38. ↑ Gyldendals store konversasjonsleksikon. Bind 4.. Oslo: Gyldendal. 1965.
  39. ↑ «Mossadegh's Aide Seized In Teheran». archive.nytimes.com. Besøkt 28. mars 2026.
  40. ↑ CAP leksikon. Oslo: Cappelen. 1975. ISBN 8202031702.
  41. ↑ Allen-Ebrahimian, Bethany (20. juni 2017). «64 Years Later, CIA Finally Releases Details of Iranian Coup». Foreign Policy (på engelsk). Besøkt 23. juni 2020. «Known as Operation Ajax, the CIA plot was ultimately about oil. Western firms had for decades controlled the region’s oil wealth, whether Arabian-American Oil Company in Saudi Arabia, or the Anglo-Iranian Oil Company in Iran.»
  42. ↑ Dehghan, Saeed Kamali; Norton-Taylor, Richard (19. august 2013). «CIA admits role in 1953 Iranian coup». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 23. juni 2020. «The CIA has publicly admitted for the first time that it was behind the notorious 1953 coup against Iran's democratically elected prime minister Mohammad Mosaddeq, in documents that also show how the British government tried to block the release of information about its own involvement in his overthrow.»
  43. ↑ «Timeline of Iranian Coup». archive.nytimes.com. Besøkt 23. juni 2020.
  44. ↑ Friedemann, Jens. (1975). De rike araberne: verdens nye maktsentrum. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203067263.
  45. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  46. ↑ Charlotte Curtis, Special to The New York Times (13. oktober 1971). «First Party of Iran's 2,500‐Year Celebration». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 26. juni 2020.
  47. ↑ «Schah von Persien 1971: Die größte Party auf Erden - DER SPIEGEL - Geschichte». www.spiegel.de (på tysk). 14. februar 2017. Besøkt 26. juni 2020. «So viel Prunksucht war nie: 1971 veranstaltete Mohammad Reza Pahlavi ein gigantisches Fest in Persepolis. Dieser Größenwahn trug am Ende zum Schah-Sturz bei und ebnete der Islamischen Revolution den Weg.»
  48. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  49. ↑ Garavini, G. (2011). Completing decolonization: The 1973 ‘oil shock’and the struggle for economic rights. The International History Review, 33(3), 473-487. «At the peak of production cuts, in February 1974, world crude-oil production had declined only by an average of 5 per cent. This was due to the fact that the decline in Arab production was counterbalanced by substantial production increases in non-Arab countries such as Iran or Nigeria.»
  50. ↑ Olje: det store spillet. Oslo: Cappelen. 1986. ISBN 8202108918.
  51. ↑ Issawi, Charles (1. desember 1978). «The 1973 Oil Crisis and After». Journal of Post Keynesian Economics. 2. 1: 3–26. ISSN 0160-3477. doi:10.1080/01603477.1978.11489099. Besøkt 24. juni 2020.
  52. ↑ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685.
  53. ↑ Aras, B. (2001). Transformation of the Iranian political system: Towards a new model?. Middle East, 5(3), 13.
  54. ↑ Abdolmohammadi, Pejman; Cama, Giampiero (2. oktober 2015). «Iran as a Peculiar Hybrid Regime: Structure and Dynamics of the Islamic Republic». British Journal of Middle Eastern Studies. 4. 42: 558–578. ISSN 1353-0194. doi:10.1080/13530194.2015.1037246. Besøkt 11. september 2025.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pahlavi-dynastiet&oldid=25715430»