Den 9. mai skjedde s� det man hadde ventet p�, men som man hadde h�pet � unng�, �pen kamp mellom norske styrker og geriljasoldater. Den norske styrken var flere ganger tidligere blitt direkte beskutt, men uten � besvare ilden. Denne gang ble ilden besvart.

 

Episoden ble innledet p� fredelig vis denne formiddagen. En palestinsk gruppe som ble kalt Nordvest Kaoukaba, ba om et m�te med v�re styrker i Kaoukaba. Denne byen, som l� i en bratt �sside i utkanten av det norskkontrollerte omr�det, var fraflyttet for lengst. Bare et par b�nder hadde tilhold der i tillegg til den norske troppen fra Kompani 3. Bare et steinkast unna, nede i olivenlundene, l� en annen fraksjon av PLO.

 

Gruppen fra Nordvest Kaoukaba kom frem til Kaoukaba ved 9-tiden og ba om et m�te med troppssjefen, og et nytt m�te ble avtalt til klokken 10. Soldatene som kom for � avtale m�tet, var ungdom i 14-15 �rs alderen, godt bev�pnet.

 

Troppssjefen, l�ytnant Petter Kjendlie, kom til avtalt tid frem til fenrik Morten Lassen og hans lag for � ta imot representantene for denne PLO-grupperingen, men ingen kom. De norske soldatene ventet t�lmodig i solsteken en hel time uten at noe skjedde. Men plutselig fikk de �ye p� 12 geriljasoldater som kom fremover mot nordmennene, bev�pnet med maskingev�r, h�ndv�pen og gev�rgranater. I stedet for � komme helt frem til m�testedet, gikk geriljasoldatene med ett ned i typisk kampstilling ca. 125 meter fra fenrik Lassens lag, like ved det som av guttene var d�pt "�rneredet" �verst i Kaoukaba.

 

Hva var egentlig i ferd med � skje? De norske soldatene fikk ikke tid til � fundere lenge p� det, for uten varsel �pnet de 12 geriljasoldatene ild direkte mot det norske laget. Skuddene smalt rundt nordmennene, og rikosjettene hvinte til alle kanter. Fenrik Kristoffer Hole fra Lesja sto i d�r�pningen til "�rneredet" da skytingen begynte, og med ett falt han sammen p� bakken. Han var truffet i benet av et rikosjett, men til tross for skaden klarte han ved egen hjelp � hinke vekk fra kampsonen.
L�ytnant Petter Kjendlie fikk n� �ye p� to geriljasoldater som var p� vei mot fenrik Lassens lag. De to ble anropt da de var omkring 50 meter fra stillingen og bedt om � fjerne seg. I stedet for � adlyde eller svare, gikk de to geriljasoldatene ned p� kne og begynte � skyte mot nordmennene. Flere av skuddene traff sandsekkene foran dekningsrommet.

 

Det var ingen tvil om at PLO-folkene var fast bestemt P� � meie ned den norske styrken, men etter at den f�rste overraskelsen hadde gitt seg hos nordmennene, hadde de f�tt nok av dette livsfarlige spillet. Fenrik Lassen grep selv maskingev�ret og sendte en salve mot geriljasoldatene. Tidligere hadde nordmennene ikke skutt tilbake n�r de ble beskutt, men ordrene var n� klinkende klare. F�lte vi oss direkte truet, skulle vi besvare ilden for � beskytte oss selv. Og angrepet p� den norske stillingen var tydeligvis godt planlagt.
Mens denne skuddvekslingen p�gikk, ba major Haddad p� vegne av falangistene den norske bataljonsledelsen om � f� v�re med p� kampen, men dette ble det sagt et klart nei til. Skytingen ved "�rneredet" fortsatte, og l�ytnant Kjendlie fant tiden inne til � gi ordre om det som p� fagspr�ket kalles rettet ildgivning. Alts�, ingen pardon eller skyting over hodene p� geriljasoldatene, men direkte ild.
Det er mulig at geriljasoldatene ikke hadde ventet � bli beskutt. De hadde tidligere skutt p� oss uten at vi hadde besvart ilden, men denne gang fikk de seg en overraskelse. Da ilden fra den norske stillingen ble rettet direkte mot geriljasoldatene, oppsto det en liten pause i skytingen fra PLOsiden. Denne lille pausen ga det norske laget anledning til � f� i stilling to mann med den rekylfrie kanonen "Carl Gustav" - kaliber 84 mm. I tillegg til de to med kanonen tok ogs� fem mann med maskingev�r stilling ved "�rneredet".

 

De n�rmeste geriljasoldatene l� bare 30 meter unna n�, og p� ordre ble "Carl Gustav" rettet inn mot dette stedet. To skudd ble avfyrt, og det bli stille fra denne posisjonen.

 

I rapporten som ble skrevet etter hendelsen, het det kort og godt: "Begge skuddene traff."

 

N� kom ytterligere st�rre forsterkning til den norske stillingen, og disse gikk i posisjon p� sydsiden av "�rneredet". Det ble atter skuddveksling mellom nordmennene og geriljasoldatene, og ildgivningen var meget hissig. N� var ogs� bataljonsjefen kommet frem til Kaoukaba, hvor han fulgte kampene.
Skytingen mellom de to gruppene fortsatte et par timers tid, men omsider ble det meldt om v�penhvile. Nordmennene stoppet �yeblikkelig ildgivningen, mens geriljasoldatene fortsatte � smelle av noen skudd i et par minutter, f�r ogs� de ga seg.
Palestinerne viftet med en r�d fille mot nordmennene fra en �skam et stykke unna. L�ytnant Kjendlie tok av seg den bl� bereten og viftet tilbake, f�r han uten � n�le gikk rett bort til geriljasoldatene. PLO-folkene ba om � f� hente en av sine drepte, og det ble da klart at det hadde v�rt falne i den intense og hissige kampen ved "�rneredet". L�ytnant Kjendlie fulgte gruppen frem til den drepte. Han kunne kjenne igjen noen av geriljasoldatene fra tidligere m�ter, de fleste av dem var mellom 19 og 30 �r, og de virket veldisiplinerte som soldater, kunne l�ytnanten rapportere.

 

Den norske styrken avfyrte under kampen i alt 200 maskingev�rskudd, 50 skudd fra AG3 og to granater fra "Carl Gustav". PLO's skudd ble ansl�tt til � v�re ti ganger s� mange fra h�ndv�pen, samt �tte gev�rgranater.
Det offisielle tapet hos palestinerne ble oppgitt til en drept og en s�ret, mens nordmennene mente at adskillig flere var blitt drept, kanskje s� mange som �tte.

 

Etter denne episoden ble hele den norske bataljonen satt i h�yeste beredskap, men det hendte ikke mer den dagen.
Var det korrekt det den norske styrken i Kaoukaba gjorde da den �pnet ild? Utvilsomt. Etter to tidligere episoder hvor vi ble beskutt, kom det klare ordrer om hva vi skulle gj�re dersom det atter ble skutt p� oss. Vi skulle besvare ilden.

 

PLO-folkene ga etter dette en forsikring om at de ikke skulle skyte mot nordmennene flere ganger. Det at den norske styrken hadde besvart ilden s� ettertrykkelig, hadde nok gjort et visst inntrykk. Vi var alts� ikke s� snille og forsiktige som de kanskje trodde?
Oberst Vigar Aabrek uttalte at den norske styrken i dette tilfellet handlet absolutt korrekt, og ingen kunne klandres for det som skjedde.
Men atter en gang meldte sp�rsm�let seg, hva var det for slags situasjon vi var havnet i? Fred var det tydeligvis ikke i landet, selv om alle parter lovet p� tro og �re og ved alle de guder som finnes i omr�det, at de ikke skulle sl�ss eller skyte p� noen.
Disse lovnader ble bare ikke holdt