Stillehavet

Som grense mot Atlanterhavet regnes meridianen 67°16' V over Kapp Horn til Antarktis. Magellanstredet, som er 2 km på det smaleste, og den litt bredere Beaglekanalen (5 km på det smaleste) forbinder også Stillehavet og Atlanterhavet nær den sørlige enden av Sør-Amerika.

Stillehavet omfatter Det australasiatiske middelhav, slik at det møter Indiahavet i Malakkastredet ved Singapore, i Sundastredet og i stredene østover mot Timor. Fra den vesle øya Roti sørvest for Timor krysser grensa til Indiahavet over til Kapp Londonderry i Australia. Sør for Australia krysser grensa over til Tasmania ved vestenden av Bass-sundet og følger så meridianen 146°55' Ø fra sørspissen av Tasmania til Antarktis.

Stillehavet har forbindelse med Polhavet gjennom Beringstredet.

Jordskorpen under mesteparten av Stillehavet kalles Stillehavsplaten. Der denne platen møter sine naboplater, foldes havbunnen til langstrakte undersjøiske rygger eller renner.

I den østlige delen går det en bred undersjøisk fjellrygg fra California og sørover mot Antarktis. Den fortsetter vestover og inn i Indiahavet langs kanten av Antarktisplaten. Havbunnen sprer seg utover fra denne ryggen, og er geologisk sett yngst langsetter ryggen. Øst for denne, i retning Amerika, ligger dype bassenger atskilt av rygger som følger plategrensene mellom Antarktisplaten og Nazcaplaten og mellom Nazcaplaten og Cocosplaten. Langs østkanten av Cocosplaten ligger den mellomamerikanske gropen, som har dyp på 6600 meter, og langs østkanten av Nazcaplaten går den lange Peru–Chile-gropen, også kalt Atacamagropen, med dyp på mer enn 8000 meter. De høye Andesfjellene ligger like østenfor og danner den største høydekontrasten på Jorden.

Havbunnen vestover i Stillehavet blir gradvis eldre og er om lag 200 millioner år langs vestkanten av Stillehavsplaten. Der dykker denne platen ned under Den filippinske platen og danner Marianegropen med det største kjente havdypet (10 935 meter). Den filippinske platen dykker på sin vestside ned under Den eurasiske platen og danner Filippinergropen med dyp på cirka 10 500 meter. Disse dype rennene er karakteristisk for Stillehavet og forekommer langs kysten av de nærliggende kontinentene og øyrekkene, særlig i vest. Fra Ogasawara går en nesten sammenhengende dyprenne utenfor Japan–Kurilene–Kamtsjatka med dyp på 10 000 meter flere steder. Den fortsetter langs sørkysten av Aleutene med dyp på 7800 meter. Det største dypet på den sørlige halvkulen, cirka 10 800 meter, ligger nord for New Zealand i Tongagropen. Der dykker Stillehavsplaten under Den australske platen.

Dyprennene ligger i soner med mange jordskjelv og vulkansk aktivitet. Disse sonene danner en ring rundt Stillehavet som kalles ildringen. Ofte gir aktiviteten opphav til tsunami-bølger som krysser hele havet med en hastighet på rundt 200 meter per sekund, eller 720 kilometer i timen.

Sedimenter som blir ført ut i havet med elver, samler seg nede i de dype rennene. Dermed vil ikke undersjøiske fjell som befinner seg langt ute i havet, forsvinne under sedimenter, noe som er tilfelle i de andre verdenshavene. Derfor er det mange undersjøiske fjell i Stillehavet, og det er funnet mange spredte grupper av undersjøiske fjelltopper med plan overflate (guyoter).

Asias østkyst gikk i tidligere geologiske epoker langs øyrekkene Aleutene – Kurilene – Ogasawara – Marianene – Yap – Palau. Kontinentet Australia var større og omfattet Kermadec- og Tongagruppen, Fijiøyene, Salomonøyene og Bismarckøyene. I seinere epoker har landet sunket, og det har dannet seg mange dype randhav langs østkystene til Asia og Australia.

De fleste av øyene i Stillehavet ligger i den vestlige delen. Der ligger noen av verdens største øyer, Ny-Guinea og Borneo. Mens øyene i Indonesia og Filippinene ligger spredt, ligger øyene i Japan mer langs en buet linje.

De mange øyene i vest avgrenser en rekke randhav, fra Beringhavet i nord til Tasmanhavet i sør. Merk at i beregningen av Stillehavets areal uten randhav, 165 millioner km², er arealene til Tasmanhavet og Korallhavet ikke trukket fra.

Tabell over randhav til Stillehavet. Summen av arealene er 23,15 millioner kvadratkilometer.

Øst i Stillehavet er det langt mellom øyene. Påskeøya ligger 3512 kilometer vest for Chile og 2075 kilometer østover fra nærmeste bebodde øy, Pitcairn. Nærmere Chile ligger Juan Fernández-øyene, der Robinson Crusoe var etterlatt, mens Galápagosøyene ligger 3860 kilometer nordover derfra, ved ekvator. Californiabukta er det eneste randhavet på den amerikanske siden.

Langs Antarktiskysten er det heller ikke mange øyer, og Rosshavet er eneste randhav. En av øyene lenger øst, Peter I Øy, tilhører Norge.

De mange øygruppene i det tropiske Stillehavet utgjør Jordens minste verdensdel, Oseania. Arealet av de tallrike småøyene i Melanesia, Mikronesia og Polynesia er på til sammen cirka 90 000 kvadratkilometer og er spredt over et gigantisk havområde. Noen er lave atoller, andre er øyer med høye åser og fjell, og mange er vulkanøyer.

Nedbørfeltet for Stillehavet er mindre enn for Atlanterhavet, og tilførselen av ferskvann fra elvene er bare om lag halvparten av det som Atlanterhavet tilføres. Likevel er Stillehavet ferskere på grunn av den lave fordampingen. Randhavene i vest mottar mye ferskvann fra de mange elvene i Øst-Asia, der Chang Jiang, Mekong og Amur er de største. I Sørishavet bidrar is-smelting til lav saltholdighet.

Tabell over store elver som munner ut i Stillehavet (ordnet etter størrelsen på vannføring ):

Sør på den chilenske kysten, på den kanadiske kysten og på sørkysten av Alaska er det fjorder. Det er også fjorder på sørvestkysten av Sørøya på New Zealand.

To telegrafkabler krysser hele havet: en britisk fra Vancouver over Fanningøya til Australia og en amerikansk fra San Francisco over Honolulu og Filippinene til Kina.

Det er mange store havnebyer rundt Stillehavet. Panamakanalen mellom Stillehavet og Atlanterhavet er svært viktig for sjøtransporten, fordi den sparer skipene den lange omveien sør om Sør-Amerika. Magellanstredet i sør er en lite brukt sjørute. Fra Panamakanalen går korteste sjøveien til østasiatiske havner nordover langs kysten til San Diego og deretter langs storsirkler som går langt nord, der skipene får føling med vestavindbeltet og høy sjøgang.

Viktige havnebyer langs den amerikanske kysten er Vancouver, Oakland, San Francisco og Valparaíso. På den asiatiske kysten er det mange flere. De viktigste er Shanghai, Hongkong, Manila, Singapore og Yokohama. De viktige skipsrutene over Stillehavet går blant annet mellom Hongkong–Vancouver, Hongkong–San Francisco og Vancouver–Sydney.

Tabell over store havnebyer ved Stillehavet (ordnet alfabetisk etter land):

FNs havrettskonvensjon, Havets grunnlov, som ble vedtatt i 1982, sikrer øystatene i Stillehavet råderett i en sone 200 nautiske mil (370 km) ut fra kysten. En stor del av det vestlige Stillehavet er dermed underlagt nasjonal råderett. Hawaii og Alaska er delstater i USA, og det medfører at USA rår over store områder av det nordlige Stillehavet. Dessuten er Amerikansk Samoa og mange øyer i Mikronesia styrt av USA. USA er likevel et av få land som ikke har ratifisert Havets grunnlov.

Den tidligere kolonimakten Frankrike rår også over store områder: i Polynesia, rundt Ny-Caledonia og rundt den ubebodde klippeøya Clipperton, nordvest for Galápagos. Storbritannia har bare ett område, rundt Pitcairn, mens New Zealand rår over store områder i sør og øst (Cookøyene). Randhavene i vest deles av de østasiatiske nasjonene. Det er en del omstridte områder i denne delen, særlig i Sør-Kina-havet og i Øst-Kina-havet.

Øst i Stillehavet og i Sørishavet er store områder utenfor nasjonal råderett. Disse havområdene forvaltes i fellesskap, underlagt Den internasjonale havbunnsmyndigheten. Et resultat av denne myndighetens arbeid er et verneområde for levende marine ressurser i Rosshavet, som ble opprettet i 2016.

Vindsystemene og havstrømmene er ganske like i Stillehavet og Atlanterhavet. Mellom 22°N og 25°S blåser nordøst- og sørøstpassatene, som i den vestlige delen av havet går over til monsuner. Man får da et system av ekvatorstrømmer som ligner det i Atlanterhavet (Det ekvatoriale strømsystem). Mellom 10°S og 3°N går Den sørlige ekvatorialstrøm vestover, og vestover går også Den nordlige ekvatorialstrøm mellom 8°N og 20°N. Mellom disse, men mot øst, flyter Den ekvatoriale motstrøm tvers over hele havet fra Filippinene til Panama. Den er kraftigere utviklet enn i Atlanterhavet, fordi Stillehavet er så mye større.

Volumtransporten er om lag 45 Sv i vest og avtar til mindre enn 20 Sv i øst. Varmt vann fra Den ekvatoriale motstrøm fortrenger kjøligere og næringsrikt vann som dels kommer fra Perustrømmen og dels fra oppstrømming av dypvann. Disse overflatestrømmene er grunne, mindre enn 200 meter, og endres med noen års mellomrom, slik at overflatetemperaturen i deler av Stillehavet påvirkes.

Langs ekvator går en 300 km bred understrøm, Cromwellstrømmen, fra vest mot øst i dyp mellom 20 og 200 meter. Den frakter om lag 30 Sv.

Den nordlige ekvatorialstrøm deler seg øst for Filippinene: Hovedgreina går nordover og blir til den intense, vestlige grensestrømmen Kuroshio, tilsvarende Golfstrømmen i Atlanterhavet, mens en mindre grein dreier sørover langs østkysten av øya Mindanao og danner Mindanaostrømmen. Den fortsetter gjennom Molukk- og Bandasjøen og finner veien inn i Indiahavet gjennom ulike streder i Indonesia. Denne indonesiske gjennomstrømmingen er enestående i verdenshavene, fordi det er den eneste tropiske forbindelsen mellom to verdenshav, og den er viktig for den globale termohaline sirkulasjonen. Gjennomstrømmingen er trykkdrevet. Vannstandsforskjellen mellom Mindanao og Timor, som ligger i hver sin ende av gjennomstrømmingen, er på 28 centimeter under sommermonsunen (mai–september), og da er gjennomstrømmingen størst: opp mot 20 Sv. Om vinteren er vannstandsforskjellen 10 cm og gjennomstrømmingen mindre.

Den sørlige ekvatorialstrøm går over i Østaustralske strøm, som utgjør den vestlige delen av den subtropiske gyren i Sør-Stillehavet. Den østlige delen av gyren er Perustrømmen, som fører vann fra høyere bredder nordover utenfor kysten av Sør-Amerika, mens den sørlige delen utgjøres av Sørishavstrømmen.

I Nord-Stillehavet er det også en subtropisk gyre, der Kuroshio utgjør den vestlige delen, mens den østlige delen er Californiastrømmen, som går sørover langs Nord-Amerika. Den nordlige Stillehavstrømmen, som drives av vestavindene, forbinder de to delene. De to strømmene på østsiden av Stillehavet, Californiastrømmen og Perustrømmen, er også drevet av vind. Dermed er de utsatt for oppvelling av kjøligere vann, som kommer i tillegg til det kalde vannet som strømmene frakter fra høyere breddegrader. Derfor er østsiden av Stillehavet kaldere enn vestsiden.

På høyere breddegrader er det sykloniske gyrer. I Nord-Stillehavet utgjør Oyashio i vest, Alaskastrømmen i øst og nord og Aleutiastrømmen i sør en subpolar gyre. I Sør-Stillehavet utgjør Sørishavstrømmen i nord og den vestgående kyststrømmen langs Antarktis en subpolar gyre.

Området mellom 30 °S og 30 °N er dekket av et varmt overflatelag kalt varmtvannssfæren. Det er skapt av soloppvarmingen og er om lag 100 meter tykt. Under dette laget er det et 200 meter tykt sprangsjikt der temperaturen avtar fra 28 °C og ned til 10 °C. Disse temperaturforholdene minner om sommertermoklinen på høye breddegrader, men med den forskjellen at i tropene opptrer disse forholdene året rundt. Varmtvannssfæren flytter seg noe nord–sør gjennom året i takt med solhøyden. Påfallende er et temperaturminimum langs ekvator i den østlige halvdelen av Stillehavet. Rundt Galápagos er temperaturen ned mot 20 °C, mens i vest kan den i overflaten mange steder komme opp i 30 °C. Her er det sterke ettermiddagsbyger med tordenvær, og øyene er frodige med mye vegetasjon. Kontrasten til de golde og tørre Galápagosøyene er stor. I havet rundt Galápagos er det likevel mye liv, og langs vestkysten av Sør-Amerika er det store fiskebestander.

Havet blir gradvis kaldere mot høyere breddegrader, men vest i havet bringer Kuroshio og Østaustralske strøm varme langt mot nord og sør. Øst i havet bringer Californiastrømmen og Perustrømmen kaldere vann mot ekvator. Dermed blir det en tydelig temperaturforskjell mellom det vestlige og østlige Stillehavet. Den østasiatiske monsunen fører til store temperaturvariasjoner i randhavene nord for Taiwan. Om vinteren blåser iskalde vinder fra Sibir og Mandsjuria utover Øst-Kina-havet, Gulehavet, Japanhavet, Okhotskhavet og Beringhavet. Da kan sjøtemperaturen synke til frysepunktet, og is legger seg. De nordligste deler av Bohaibukta, innerst i Gulehavet, er det sørligste stedet (40 °N) på den nordlige halvkule med havis. Om sommeren er vindretningen fra sørøst, og sjøtemperaturen i Bohaibukta kan komme opp i over 20 °C. I de andre randhavene er endringene i temperaturen mellom 10 og 15 °C. Ingen andre havområder i verden oppviser så store temperatursvingninger i løpet av året som randhavene nordvest i Stillehavet.

På høye sørlige bredder er temperaturen i Stillehavet nede ved frysepunktet (om lag –1,9 °C) hele året. Utenfor Antarktis når pakkisen til 62 °S i oktober og til 70 °S i mars.

Saltholdigheten i overflaten er størst i passatområdene i nord (35,5 g/kg) og sør (36,5 g/kg); dette er ca. 1 g/kg lavere enn i Atlanterhavet. Det er ellers et generelt trekk at saltholdigheten i Stillehavet er lavere enn i Atlanterhavet, særlig på den nordlige halvkule. Det skyldes at fordampningen er lavere i Stillehavet, fordi havflaten er kjøligere. På høye breddegrader er saltholdigheten lav, ned mot 30 g/kg, og det fører til at overflatelaget er forholdsvis lett, slik at det ikke forekommer dypvannsdannelse i det nordlige Stillehavet. Det forekommer dypvannsdannelse i Rosshavet, men i mye mindre grad enn i Weddellhavet, som er et randhav til Atlanterhavet.

Selv om det heter Stillehavet, er bølgeklimaet på høye breddegrader det tøffeste på Jorden. I vestavindbeltene opptrer lavtrykk som gir kraftige vinder og høy vindsjø. Den største bølgehøyden som noen gang er blitt registret, var fra skipet USS Ramapo i det nordlige Stillehavet. Kjempebølgen var på hele 34 meter. I passatområdene er bølgeklimaet roligere, men i sentrale og vestlige områder opptrer tropiske sykloner, kalt tyfoner, som også skaper svært høye bølger.

Dønningene etter stormene kan vandre lange veier, mer enn 10 000 kilometer, før de treffer en kyst. De lengste går fortest, og over de lange strekningene skiller de seg mer og mer ut, og bølgespekteret blir smalere. Dette gir ypperlige forhold for de som liker å surfe utenfor strendene på Hawaii eller den amerikanske vestkysten, men de kraftige brenningene er også til besvær for landgangsbåter.

Stillehavet er verdenshavet som oftest er utsatt for tsunami-bølger. Årsaken er ildringen med hyppige undersjøiske jordskjelv og vulkanutbrudd. Ordet tsunami er japansk, og det går i gjennomsnitt 15 år mellom hver gang japanske kyster blir rammet av tsunamier på over 7,5 meters høyde. Ofte er jordskjelvet som utløste bølgene, nær ved, slik at varslingstiden er kort. Katastrofen i Fukushima er et eksempel på det. Disse bølgene er lange gruntvannsbølger der forplantningshastigheten er proporsjonal med havdypet. Perioden er typisk 15 minutter. På 4000 meters dyp vil bølgelengden være 180 kilometer og hastigheten over 700 kilometer i timen. De krysser Stillehavet på mindre enn et døgn (mens dønninger bruker mer enn ti døgn). Dersom jordskjelvet skjer nær Chile, er det tilstrekkelig tid til å varsle folk i Japan om tsunamien.

Tidevannet langs kystene er mange steder heldaglig (periode på 24 timer og 50 minutter) eller av den blandete sorten med to ulike høyvann i månedøgnet. Den største tidevannsforskjellen er nord i Okhotskhavet. Sterke tidevannsstrømmer opptrer blant annet i de trange sundene på den kanadiske kysten.

Størrelsen på Stillehavet gjør at det har stor innvirkning på det globale klimaet, særlig for kontinentene nedstrøms, det vil si Nord- og Sør-Amerika på høye breddegrader og tropisk og subtropisk Asia og Australia.

Størstedelen av Stillehavet er dekket av den såkalte varmtvannsfæren, og der forekommer variasjoner med ulike mellomrom fra to til sju år som kalles El Niño Southern Oscillation (ENSO). ENSO er den sterkeste av Jordens klimavariasjoner, den påvirker i størst grad værforholdene i tropene, men merkes også på høye breddegrader. El Niño starter om våren ved at passaten avtar i styrke. Dermed blir de østlige og sentrale områdene av det tropiske Stillehavet varmere. Fenomenet er mest utpreget rundt juletider (El Niño hentyder til Kristus-barnet).

Studier av variasjoner i fangstmengden av laks i Stillehavet avdekket en sammenheng med langtidsvariasjoner i temperaturen i det nordlige Stillehavet. Disse variasjonene kalles Pacific Decadal Oscillations (PDO) fordi perioden er flere tiår, nesten en generasjon. I sin positive fase av svingningen er overflaten nordvest og nord i Stillehavet 0,5 °C kaldere enn vanlig (se figur), mens den er tilsvarende varmere i Alaskagulfen. I den positive fasen er klimaet i det vestlige Nord-Amerika fuktigere og mildere, og fangstmengden i Alaskagulfen er større. I sin negative fase er forholdene motsatt. Skifte fra positiv til negativ fase gir brå nedgang i fangstene i Alaskagulfen. Dette skjedde for eksempel i slutten av 1990-årene, da en positiv fase som hadde vart fra 1977, tok slutt.

Etter at produksjonen av plast skjøt fart i 1950-årene, har plast i havet etter hvert blitt et stort miljøproblem. Plast forsvinner ikke, den bare deles opp i stadig mindre biter og ender opp som såkalt mikroplast. I de store antisykloniske gyrene i verdenshavene er strømmene svakt konvergerende, slik at mikroplast som er havnet i sjøen, etter hvert samler seg opp. Dette er for eksempel tilfellet i det nordlige Stillehavet, der tre slike ansamlinger av mikroplast er fastslått. Mikroplast-ansamlingene har stor utstrekning, men er usynlige fordi partiklene er så små. Mikroplasten stammer mest fra fiskeredskaper. I disse store mikroplast-ansamlingene trives sopp og bakterier, og det er i ferd med å danne seg egne økosystem.