Kimmeriere
Kimmeriere (akkadisk: gimirru; gresk: Κιμμέριοι, Kimmérioi) var i oldtiden et rytterfolk av indoeuropeisk opprinnelse. De nevnes i Odysseens 11. kapittel[1] kanskje på grunn av språklig forveksling med kheimerioi («vinterfolk»), beskrevet som et folk solen aldri skinner på, nær de dødes land. Historisk var de halv-nomader som holdt kveg, arbeidet med bronse og gravla - som del av tømmergravkulturen - sine døde i tømmerhytter. Rundt år 1000 f.Kr. oversvømmet kimmerierne den sør-russiske steppen; språklig tilhørte de den anatoliske gruppen av indoeuropeiske språk. I 705 f.Kr. led de nederlag mot assyrerkongen Sargon II som imidlertid falt i slaget. I 679 f.Kr. led de nok et nederlag mot en annen assyrerkonge, Asarhaddon, og trakk deretter inn i Lilleasia, der de nedkjempet frygerne. De nådde høyden av sin makt da de raserte byen Sardis i Lydia i 652 f.Kr. i tillegg til flere greske byer, som Smyrna og Efesos. Men kort etter 619 f.Kr. knuste kong Alyattes av Lydia dem fullstendig. Etter dette slaget forsvant kimmerierne fra historiske kilder. Etterkommerne kan ha bosatt seg i Kappadokia.[2]
I Odysseen hevdes kimmerierne å bo ved elven Okeanos «som innsirkler Jorden», i et område sør for trollkvinnen Kirkes øy. Denne beskrivelsen av kimmeriernes hjemland kan være basert på overdrivelser om tett tåke i den sørvestlige delen av Det kaspiske hav. Kimmerierne forbindes også med steder på en tåkelagt kystlinje i historikerne Herodots og Strabons beskrivelser av angivelige tidligere kimmeriske hjemsteder i det nåværende Ukraina, for det meste langs stredet mellom Asovhavet og Svartehavet.[3] Herodot mente på 400-tallet f.Kr. at de opprinnelig kom fra traktene nord for Kaukasus og Svartehavet (dvs. Ukraina og det sørvestlige Russland) på 700- og 600-tallet f.Kr., mens assyriske kilder plasserer dem i det nåværende Aserbajdsjan i år 714 f.Kr. Det antas at kimmerierne bosatte seg på Krimhalvøya fra 700-tallet f.Kr., men ble fordrevet derfra av skyterne på 600-tallet f.Kr. En liten gruppe kimmerier som søkte tilflukt i Krimfjellene på halvøyas sørlige del, ble senere kjent som «tauri», angivelig de første innbyggerne på Krim[4] som derfor gikk under navnet Tauris, Tauriki eller Khersónesos Taurikí (Χερσόνησος, khersónesos = halvøy) i antikken.
Forskning
[rediger | rediger kilde]Arkeologen Renate Rolle og andre har argumentert for at ingen har funnet arkeologiske bevis for kimmeriesk tilstedeværelse i de sørlige delene av Russland eller noe annet sted.[5] Forskere på 1800- og 1900-tallet hadde bare Herodots fortelling å bygge på, men Henry Layards oppdagelser av de kongelige arkiver i Ninive og Nimrud fremskaffet kildemateriale flere århundrer eldre enn Herodot.[6] Assyriske kildeskrifter omtaler kimmerierne og landet Gamir som ikke lå langt fra Urartu, (et kongedømme i jernalderen beliggende ved Vansjøen i det armenske høylandet), sør for Kaukasus.[7][8] Militære etterretningsrapporter til Sargon II på 700-tallet f.Kr. beskrev kimmerierne som bosatt på områder sør for Svartehavet.[9]
Opprinnelse
[rediger | rediger kilde]Opprinnelsen til kimmerierne er således uklar. De er generelt antatt å ha vært beslektet med enten iransk eller trakiske språkgrupper, eller i det minste ha blitt styrt av en iransk elite.[10][11]
Herodot skildret kimmerierne som bosatt nord for Svartehavet, men forsøk på å definere deres opprinnelige hjemland arkeologisk, eller fastslå når de ble fordrevet derfra av skyterne, har ennå ikke lykkes. I nyere forskning har man tilgang til kilder eldre enn Herodot, slik som etterretningsrapportene til kong Sargon, og merket seg at disse beskrev kimmerierne som bosatt sør for Svartehavet.[7][8]
Noen få steler i stein er funnet i Ukraina og det nordlige Kaukasus, og knyttes til kimmerierne og tømmergravkulturen (eller Srubnakulturen). De er i en stil som klart skiller seg fra både senere skytiske steler og tidligere steler fra Jamnakulturen og Kemi Oba-kulturen.
Historiske redegjørelser
[rediger | rediger kilde]
De første historiske nedtegnelsene av kimmerierne kom i assyriske annaler med opptegnelser for året 714 f.Kr. Disse beskriver hvordan et folk kalt for Gimirri hjalp styrkene til Sargon II av Assyria til å beseire kongedømmet Urartu. Deres opprinnelige hjemland ble kalt for Gamir eller Uishdish, noe som kan synes å ha vært en bufferstat til Mannae. Den senere greske geografen Klaudios Ptolemaios plasserte den kimmeriske byen Gomara i denne regionen. Etter erobringene til Kolchis og Kaukasisk Iberia på det første millennium f.Kr., kom kimmerierne også til å bli kjent som Gimirri på georgisk. I henhold til georgisk historikere,[12] spilte kimmerierne en innflytelsesrik rolle i utviklingen av begge kulturene i Kolchis og Kaukasisk Iberia. Dagens moderne georgiske ord for helt, გმირი, gmiri, er avledet fra ordet Gimirri. Det viser til kimmeriere som bosatte seg i området etter den innledende erobringene.
En del moderne forskere hevder at gruppen «kimmeriere» også omfattet leiesoldater som assyrerne kjente som Khumri, og som hadde blitt flyttet dit av Sargon. Senere greske redegjørelser beskriver kimmerierne som tidligere å ha bodd på steppene mellom elvene Tyras (Dnestr) og Tanais (Don). Greske og mesopotamiske kilder har navngitt flere kimmeriske konger, blant annet Tugdamme (Lygdamis påg resk; midten av 600-tallet f.Kr.) og Sandakhshatra (slutten av 600-tallet f.Kr.).
Et «mytisk» folk som også ble kalt for kimmeriere er beskrevet i Bok 11,14 av Homers Odysseen og skal ha levd bortenfor Okeanos i et land av tåke og mørke på ytterkanten av verden og ved inngangen til Hades. Mest sannsynlig er denne beskrivelsen uten tilknytning til kimmerierne ved Svartehavet.[13]
I henhold til Historier av Herodot (ca. 440 f.Kr.), hadde kimmerierne blitt forvist fra steppene av skyterne. For å sikre seg begravelser i sine forfedres hjemland delte de kongelige seg i to grupper og kjempet mot hverandre til døden. De øvrige kimmerierne gravla deres lik langs elven Tyras og flyktet fra skyternes framferd over Kaukasus og inn i Anatolia og et nære østen. Deres utstrekning synes å ha strukket seg fra Mannae østover gjennom de mediske bosetningene i Zagrosfjellene, og sørover så langt som Elam.
Assyriske nedtegnelser av innvandringen til kimmerierne som deres tidligere kong Sargon II ble drept i kamp mot dem i 705 f.Kr. Kimmerierne ble således nedtegnet for å ha erobret Frygia i 696-695 f.Kr, noe som fikk den frygiske kong Midas til å ta gift framfor å bli tatt levende av dem. I 679 f.Kr. under styret til Asarhaddon av Assyria, angrep de Kilikia and Tabal under their new ruler Teushpa. Asarhaddon beseieret dem i nærheten av et sted som kalles «Hubushna».[14]
I enten 654 eller 652 f.Kr. – den nøyaktige datoen er uklar – angrep kimmerierne kongedømmet Lydia, drepte den lydiske kongen Gyges og gjorde store ødeleggelser av den lydiske hovedstaden Sardis. De kom tilbake etter ti år under styret til Gyges' sønn Ardys II; denne gangen erobret de byen med unntaket av den indre festningen. At Sardis kunne falle var et betydelig sjokk for de andre maktene i regionen; de greske poetene Kallinos og Arkhilokhos nedtegnet den frykten som spredte seg i de greske koloniene i Jonia, en del av dem ble angrepet av kimmerierne og trakiske plyndrere.
Kimmeriernes okkupasjon av Lydia var imidlertid kortvarig, muligens grunnet at det brøt ut en pest. Mellom 637 og 626 f.Kr. ble de slått tilbake av Alyattes, en mer eller mindre legendarisk konge i Lydia. Dette nederlaget markerte slutten på kimmeriernes makt. Begrepet Gimirri ble benyttet et århundre senere i Behistuninnskriften (ca. 515 f.Kr.) som en form for babylonsk tilsvarighet til persiske Saka (skytere). Ellers forsvant kimmerierne fra de historiske kildene i vestlige Asia, og deres skjebne er ukjent. Det har blitt spekulert i om de bosatte seg Kappadokia, kjent på armensk som Գամիրք, Gamir-kʿ (det samme navnet som det opprinnelig kimmeriske hjemlandet i Mannae).
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ There is the land and the city of the Cimmerians, shrouded in mist and cloud, and never does the shining sun look down on them, engelsk oversettelse av Odysseen, 11. kapittel, earth-history.com
- ↑ Michael Grant (1914–2004): The rise of the Greeks, forlaget Charles Scribner's sons, New York 1987, ISBN 0684185369 (s. 354)
- ↑ Herodot om Aristeas' reisebeskrivelse, arimaspeia.org
- ↑ Taurians, www.chersonesos.org
- ↑ Rolle, Renate (1977): «Urartu und die Reiternomaden» i: Saeculum 28, s. 291-339
- ↑ Deller, K. (1984): «Ausgewählte neuassyrische Briefe betreffend Urarṭu zur Zeit Sargons II.» i: Pecorella, P.E. & Salvini, M. (red): Tra lo Zagros e l'Urmia. Ricerche storiche ed archeologiche nell'Azerbaigian Iraniano, Incunabula Graeca 78, Roma, s. 97-122.
- 1 2 Cozzoli, Umberto (1968): I Cimmeri. Roma Italia: Arti Grafiche Citta di Castello (Roma).
- 1 2 Salvini, Mirjo (1984): Tra lo Zagros e l'Urmia: richerche storiche ed archeologiche nell'Azerbaigian iraniano. Roma Italia: Ed. Dell'Ateneo (Roma).
- ↑ Kristensen, Anne Katrine Gade (1988): Who were the Cimmerians, and where did they come from?: Sargon II, and the Cimmerians, and Rusa I. Copenhagen Denmark: The Royal Danish Academy of Science and Letters.
- ↑ «The origin of the Cimmerians is obscure. Linguistically they are usually regarded as Thracian or as Iranian, or at least to have had an Iranian ruling class.» «Cimmerian» i: Encyclopædia Britannica, 2006
- ↑ Harmatta, J. (1996): «Scythians» i: UNESCO Collection of History of Humanity: Volume III: From the Seventh Century BC to the Seventh Century AD, Routledge/UNESCO. 1996, s. 182
- ↑ Berdzenishvili, N., Dondua V., Dumbadze, M., Melikishvili G., Meskhia, Sh., Ratiani, P. (1958): History of Georgia (Vol. 1), Tbilisi, s. 34-36
- ↑ Liddell, Henry & Scott, Robert: "Cimmerians" (Κιμμέριοι), Perseus, Tufts University
- ↑ Cimmerians & Scythians – Names and Migrations Arkivert 13. april 2012 hos Wayback Machine.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Ivanchik A.I. (2001): Cimmerians and Scythians
- Lendering, Jona: «Cimmerians»
- Terenozhkin A.I. (1983): Cimmerians, Kiev
- Sârbu, Dorin: A controversial archeological phenomenon: the Cimmerian Culture (Fullstendig tekst på rumensk og sammendrag på engelsk)
