Otto Bismarck

Otto Bismarck, tysk politiker, skaperen av den tyske riksenhet 1871. Født på godset Schönhausen i Brandenburg. Utdannet i Göttingen 1834–37, medlem av den prøyssiske landdag 1847, og ble kjent som en lidenskapelig forsvarer av den prøyssiske kongemakts suverenitet mot revolusjonen i 1848. Bismarck stilte seg opprinnelig også skeptisk til den tysknasjonale bevegelse. Han støttet kongen under reaksjonsårene etter marsrevolusjonen. Til gjengjeld ble han 1851 utnevnt til Preussens sendemann ved forbundsdagen i Frankfurt, hvor han ble til 1859. Hans mål var å styrke Preussen og huset Hohenzollern, og han forstod at dette bare kunne skje på Østerrikes bekostning.

Bismarck ble 1859 sendemann i St. Petersburg og 1862 i Paris. Samme år kalte kong Vilhelm ham til Berlin som ministerpresident (statsminister), senere også som utenriksminister. Kongen var i konflikt med landdagen om militærordningen. Bismarck gjennomførte ordningen mot landdagens vilje og regjerte på tross av forfatningen uten noe bevilget budsjett. Ved å støtte Russland under det polske opprør 1863 og ved å holde Napoleon 3 passiv ved hjelp av vage løfter, lyktes det ham først å erobre Schleswig-Holstein fra Danmark og dernest å isolere Østerrike og trenge det ut av Tyskland ved krigen 1866. For å sikre seg Østerrikes fremtidige støtte sluttet Bismarck en moderat fred. Seirene sikret hans innenrikspolitiske stilling. Han foretok også her en nyorientering, idet riksdagen i Det nordtyske forbund ble valgt ved alminnelig stemmerett. Dette var dels en innrømmelse til de demokratiske tendenser, dels et forsøk på å skaffe seg støtte blant landarbeiderne mot den liberale borgerlige opposisjon.

I de følgende år forberedte Bismarck oppgjøret med Frankrike. På ny lyktes det ham med diplomatisk mesterskap å isolere hovedmotstanderen, og krigen 1870–71 ble ført frem til seier uten at andre stormakter blandet seg inn. Krigen førte til dannelsen av det nye tyske rike 1871, og Bismarck ble dets første rikskansler. Tyskland hadde annektert Elsass-Lothringen (fr. Alsace-Lorraine), og Bismarck var overbevist om at Frankrike ville søke revansje. Målet for hans utenrikspolitikk etter 1871 ble derfor å beskytte det tyske rike og opprettholde freden ved å isolere Frankrike. Det gjaldt særlig å sikre seg både Østerrike-Ungarns og Russlands vennskap, og 1873 ble det sluttet en «trekeiserpakt» mellom Vilhelm 1, Aleksander 3 og Frans Josef. Bismarck så med uro at Frankrike gjenreiste sin militære makt, og 1875 åpnet han plutselig en kampanje hvor han truet med krig. Dette førte til dårligere forhold til Russland, som ville benytte anledningen til å tiltvinge seg Bismarcks støtte for sine planer på Balkan.

Da Russland og Østerrike 1878 kom i strid om Tyrkia, kom Bismarck i en vanskelig stilling. Han interesserte seg lite for forholdene på Balkan, og på Berlinkongressen 1878 ville han være den «ærlige megler». Russland var imidlertid misfornøyd med hans holdning, og spenningen mellom Bismarck og Russland førte til at han 1879 sluttet en forsvarspakt med Østerrike mot Russland. I 1882 ble pakten utvidet med Italia til en «trippelallianse» som ble fornyet 1887. Samtidig søkte Bismarck å beholde forbindelsen med Russland. I 1881 ble det inngått en ny trekeiseravtale, og 1887 sluttet Bismarck en «reassuransetraktat» med Russland. Det lyktes ham å hindre en fransk-russisk allianse, men motsetningen mellom Østerrike-Ungarn og Russland på Balkan dukket stadig opp igjen, og dette dobbeltspill kunne ikke fortsette i lengden.

Bismarck opprettholdt et godt forhold til Storbritannia, og flere ganger, særlig når forholdet til Russland var usikkert, gjorde han tilnærmelser for å oppnå en nærmere overenskomst. Bismarck oppmuntret Frankrikes koloniale ekspansjon, fordi dette avledet interessen fra Elsass-Lothringen og førte til strid mellom Storbritannia og Frankrike. Bismarck grunnla Tysklands kolonirike, men han interesserte seg mest for koloniene som brikker i det diplomatiske spill mellom stormaktene.

I innenrikspolitikken samarbeidet Bismarck i 1870-årene med det nasjonal-liberale parti i «kulturkampen» mot den katolske kirke. Bismarck mistenkte katolikkene og sentrum for å være fiender av riksenheten og for samarbeid med klerikale elementer i Frankrike og Østerrike og i Tysklands polske provinser. Denne politikk brakte Bismarck i strid både med den katolske kirke og med de reaksjonære prøyssiske junkere, som rettet voldsomme angrep mot ham. Ved hjelp av de nasjonal-liberale oppnådde han at riksdagen 1874 bevilget militærutgiftene for syv år (septennatet). I slutten av 1870-årene slo Bismarck om. Han gjennomførte fra 1878 store tollforhøyelser, dels for å skaffe riket større inntekter, dels for å yte godseierne hjelp under den internasjonale landbrukskrise. «Kulturkampen» ble avblåst på grunnlag av et kompromiss, som nærmest ble oppfattet som en seier for kirken. Til gjengjeld vendte Bismarck seg mot arbeiderbevegelsen, og etter at keiser Vilhelm hadde vært utsatt for et attentat, gjennomførte han «sosialistloven», som gjorde det sosialdemokratiske parti illegalt. For å stanse sosialismens vekst fikk han også vedtatt en rekke sosiale lover som innførte tvungen forsikring på grunnlag av bidrag fra staten, arbeiderne og arbeidsgiverne.

I 1880-årene styrte Bismarck i hovedsaken ved hjelp av de konservative med støtte dels fra sentrum, dels fra de nasjonal-liberale. Keiser Vilhelm 1 støttet Bismarck, enda det var konflikter mellom dem som flere ganger førte til at Bismarck innleverte sin avskjedssøknad. For øvrig hadde han mange fiender ved hoffet og ble motarbeidet både av keiserinne Augusta og av kronprins Fredrik. Da Vilhelm 1 døde 1888, ble Bismarcks stilling svekket. Fredrik 3 døde etter tre måneders regjeringstid, og den nye keiser, Vilhelm 2, var oppdratt i Bismarcks ånd. Men han var en ærgjerrig mann, som ville styre selv. Bismarck var med årene blitt stadig steilere og mer despotisk, sosialistloven hadde bare brakt skuffelser, og det ble stadig vanskeligere å opprettholde dobbeltspillet overfor Russland. Etter en rekke sammenstøt fikk Bismarck avskjed 18. mars 1890. Bismarck, som 1871 var blitt fyrste, trakk seg tilbake til sitt gods Friedrichsruh ved Hamburg, hvorfra han, særlig gjennom avisen Hamburger Nachrichten, rettet bitre angrep på den nye regjering.

Bismarck skapte et samlet tysk rike, men mens den tidligere nasjonale bevegelse hadde vært liberal og demokratisk, gjennomførte Bismarck samlingen ovenfra durch Blut und Eisen ('ved blod og jern') og under ledelse av de prøyssiske junkere. Sosialt bygde hans politikk på et forbund mellom junkerne, som beholdt sin sosiale og politiske maktstilling, og storindustrien og den nye kapitalisme. Bismarcks personlighet var preget av virkelighetssans, menneskekunnskap og skapende fantasi.

Verker. Av hans berømte erindringer, Gedanken und Erinnerungen, kom bind 1–2 ut 1898–1901. Tredje bind, med skarpe angrep på Vilhelm 2, kom først i 1921. Hans samlede verker er utgitt i en vitenskapelig utgave, 19 bind, 1924–35. Det finnes en stor litteratur om Bismarck.