Muhammad Reza Pahlavi

Muhammad Reza Pahlavi etterfulgte sin far på tronen under andre verdenskrig. Faren var blitt tvunget av de allierte til å abdisere i september 1941 på grunn av for tette bånd til aksemaktene. Sønnen ledet den iranske hæren under frigjøringen av Azarbaijan-provinsen i 1946 og fortsatte farens reformvennlige politikk i opposisjon til de sjiaislamske lærde.

I begynnelsen av 1950-årene kom sjahen i konflikt med den demokratisk valgte statsministeren Muhammad Mosaddeq og nasjonalistene. Mosaddeq ble avsatt i et kupp i 1953, blant annet med hjelp fra USA og Storbritannia.

Etter kuppet ble sjahens politiske motstandere kneblet, og både Nasjonalistisk folkefront og det marxistiske Tudeh-partiet ble forbudt. Gradvis styrket og befestet Muhammad Reza Pahlavi sin politiske makt. I 1957 ble Irans hemmelige politistyrke SAVAK etablert. SAVAK bidro til å undertrykke politisk motstand og styrke regimet, og ble etter hvert beryktet for sine brutale metoder.

I 1960-årene satte sjahen i gang et stort økonomisk og samfunnsmessig reformprogram, «den hvite revolusjon», som blant annet inneholdt en jordreform, kamp mot analfabetismen, kontroll med oljeindustrien og stemmerett for kvinner.

Jordreformen møtte særlig motstand hos godseierne, og sjiaislamske lærde tok til orde mot reformer som gikk i retning av kjønnslikestilling. Sjahen gjennomførte imidlertid reformene med hard hånd mot alle opposisjonelle elementer som ikke ville delta i den hvite revolusjon på hans premisser. SAVAK ble satt inn mot dem som ytte motstand.

Sjahens regjeringstid var preget av omfattende modernisering, særlig innen militærvesen, industri og infrastruktur. Under hans styre ble Irans militærbudsjett mangedoblet, og landet gjennomgikk en rask økonomisk vekst basert på kraftig økte oljeinntekter. Denne utviklingen bidro til betydelige strukturelle endringer i det iranske samfunnet, men også til nye avhengighetsforhold.

I samme periode ble båndene til USA stadig tettere, spesielt innen utviklingen av oljeindustrien. Amerikansk tilstedeværelse og innflytelse på Irans politiske og økonomiske utvikling økte markant, og landets avhengighet av USA ble gradvis forsterket. Dette bidro til økende misnøye blant grupper i befolkningen som opplevde denne orienteringen som et tap av nasjonal selvstendighet.

En sentral del av sjahens prosjekt var å omforme Iran i vestlig retning. Han var selv sterkt påvirket av vestlig kultur og ideologi, og søkte å drive landet inn i det han oppfattet som en moderne og vestlig retning. I egne publikasjoner og taler omtalte han Iran som en del av den vestlige sivilisasjon og tok dermed tydelig avstand særlig fra sine arabiske naboland. Denne kulturelle og symbolske distanseringen bidro til å forsterke spenninger mellom statsmakten og deler av befolkningen.

Sjahen ble også kjent for sin luksuriøse livsførsel, noe som særlig kom til uttrykk under feiringen av 2500-årsjubileet for det iranske monarkiet i 1971. Markeringen samlet representanter fra den globale makteliten, blant dem kong Olav 5., og innebar enorme utgifter som ble belastet statskassen. Den luksuriøse feiringen vakte sterke reaksjoner i brede lag av befolkningen og ble av mange oppfattet som et symbol på regimets mangel på forståelse for folkets levekår.

Samtidig var sjahens regime autoritært, preget av systematiske innskrenkninger og krenkelser av menneskerettighetene. All form for politisk opposisjon ble hardt undertrykt. Kombinasjonen av autoritært styre, rask vestliggjøring og modernisering uten tilstrekkelig sosial og kulturell forankring i Irans sammensatte befolkning, bidro til økende motstand mot regimet og la grunnlaget for den omfattende politiske mobiliseringen som senere fulgte.

Mot slutten av 1970-årene vokste motstanden mot regimet seg sterkere, særlig blant presteskapet under ledelse av ayatollah Ruhollah Khomeini. Etter kraftige demonstrasjoner og Khomeinis retur fra eksil i Frankrike, ble sjahen nødt til å forlate landet i januar 1979. Han ble formelt avsatt ved en folkeavstemning i april 1979.

Sjahen dro først i eksil i Egypt og senere i Marokko, Bahamas og Mexico. Da sjahen ble alvorlig kreftsyk, fikk han opphold i USA for legebehandling i en kort periode og oppholdt seg deretter i Panama. De nye makthaverne i Teheran forsøkte å få sjahen utlevert for å stille ham for retten, men før utleveringen kunne gjennomføres, tok sjahen imot et tilbud om å slå seg ned i Egypt, der han døde kort tid etter.

Sjahens to første ekteskap ble oppløst fordi de ikke ga noen mannlig tronarving. I 1959 giftet han seg med offisersdatteren Farah Diba, og de fikk to sønner og to døtre. Kronprins Reza ble født i 1960, og han overtok sjahtittelen etter farens død.

Sjahens memoarer utkom i norsk oversettelse i 1961 (Jeg tjener mitt land), og han utga også The White Revolution (1961) og Et svar til historien (1979/1980).

• den iranske revolusjonen
• Irans historie
• Statsoverhoder i Iran
• Irans samtidshistorie