zoologi

Dyreriket omfatter over 30 forskjellige rekker og millioner av arter. Det er så mangeartet og omfattende at bare få fagpersoner behersker mer enn ett eller et par dyregrupper og spesialiteter. Det er derfor vanlig å dele zoologien som vitenskap i en rekke forskjellige arbeidsområder, og det er vanlig å gjøre en distinksjon mellom forskning på virveldyr (vertebratzoologi) og virvelløse dyr (evertebratzoologi). Særlige betegnelser for studiet av de enkelte dyregruppene brukes gjerne også, for eksempel entomologi (insekter), malakologi (bløtdyr), ichtyologi (fisk), herpetologi (amfibier og reptiler), ornitologi (fugl), mammalogi (pattedyr) og utdødde dyrearter (paleozoologi).

Mennesker har alltid engasjert seg i dyr og dyreliv av praktiske og følelsesmessige grunner (mat, klær, ridning, religion, kunst). Grunnlaget for en vitenskapelig zoologi ble lagt av grekerne, først og fremst av Aristoteles, med verker som Dyrenes naturhistorie (520 dyrearter nevnt), Dyrenes deler og Dyrenes formering. Romernes viktigste bidrag er den encyklopediske Naturhistorie, skrevet av Plinius den eldre.

Med innføringen av kristendommen ble den antikke naturvitenskapen erstattet med kirkelæren, og naturvitenskapene forfalt. Først på 1500-tallet med renessansen oppstod fornyet interesse for zoologi, som ble bygd videre på nye iakttagelser i naturen. Kjennskapet til levende dyrearter økte, og anatomisk-fysiologiske undersøkelser ble foretatt av blant andre Andreas Vesalius (1514–1564) og William Harvey (1578–1657).

Oppfinnelsen av mikroskopet i 1590–1591 fikk stor betydning for zoologien på 1600-tallet og mange nye oppdagelser ble gjort av blant andre Anton van Leeuwenhoek (1632–1723), Marcello Malpighi (1628–1694) og Jan Swammerdam (1637–1680). Aristoteles' system over dyr var ikke tilfredsstillende, og nye systemer ble utviklet på 1700-tallet av blant andre Carl von Linné (1707–1778) i hans Systema Naturae (første utgave i 1735), der 3700 dyrearter ble beskrevet og klassifisert; dagens zoologiske nomenklatur har sitt utgangspunkt i tiende utgave (1758).

I dag kjenner man godt over én million dyrearter, og nye arter beskrives fremdeles. På det anatomiske og paleozoologiske området la Georges Cuvier (1769–1832) grunnlaget for den sammenlignende anatomi. På 1800-tallet ble embryologien grunnlagt ved Karl Ernst von Baer (1792–1876) og cellelæren ved Theodor Schwann (1810–1892), og zoologien ble fremmet av profilerte vitenskapsmenn som Alexander von Humboldt og Thomas Henry Huxley. De nye studieretningene ga et bredere grunnlag for utviklingslæren, som allerede var fremsatt av Jean-Baptiste de Lamarck og andre, og nådde med Charles Darwins teori (1859) etter hvert frem til alminnelig anerkjennelse blant fagfolk.

Francis Crick, James Watson og Rosalind Franklin beskrev DNA-molekylens struktur i 1953 og dannet da grunnlaget for å studere dyrenes genetikk. Zoologien ble etter hvert, som et resultat av den vitenskapelige revolusjonen, et rent vitenskaplig studie av dyr.

Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble en rekke nye forskningsretninger grunnlagt og brukt innen zoologien, så som sammenlignende fysiologi, genetikk, eksperimentell embryologi og praktisk zoologi (fiskeri-, landbruks- og medisinsk zoologi). Fra omkring 1900 har vitenskapelig zoologi hatt stor fremgang ved at nye forskningsmetoder er tatt i bruk i takt med den teknologiske utviklingen, for eksempel vevskultur, elektronmikroskopi, isotopteknikk, følsomme måleapparater og forfinede kjemiske analysemetoder. De store framskrittene i vitenskapen og interessen for zoologi som vitenskap førte til store samlinger av utstoppede og konserverte dyrearter i naturhistoriske museer. I de seneste år har nyvinninger særlig vært samlet om genetiske, biokjemiske, biofysiske og økologiske problemstillinger.

I våre dager er zoologien blitt delt opp i mer spesialiserte retninger. De tar alle utgangspunkt i biologiens systematikk (taksonomi) som sørger for klassifikasjon av alle dyr i et system basert på evolusjonære slektskapsforhold. Evolusjonslæren er sentral for den moderne zoologien, og den beskriver og forklarer den historiske utviklingen av organismene og lovmessigheten bak det naturlige utvalget i naturen.

Zoologien dreier seg noen ganger om å studere enkelte dyr og deres bygning i detalj. Morfologi tar for seg dyrenes ytre form, anatomi beskriver den indre bygningen, og histologi omfatter cellevevene. Zoofysiologi behandler funksjonene i dyrelegemet og dets organer. På et enda mer detaljert nivå befatter cytologi, cellebiologi og molekylærbiologi seg med bygning og funksjon av dyrecellen og dens bestanddeler. Embryologi og utviklingsbiologi handler om fosterutviklingen, genetikk behandler arvelovene.

På et høyere nivå tar zooøkologien for seg forholdet mellom dyrearter og miljøet de lever i, og etologi og dyrepsykologi omhandler deres atferd. Dyregeografi tar for seg dyrenes utbredelse, hvordan den er blitt slik den er, og hvordan den kan forklares. Paleozoologi er studiet av fortidens dyreliv og foretas gjennom å undersøke fossiler.

Anvendt zoologi betegner de delene av zoologien som primært tar sikte på å utrede dyrelivets betydning for næringsliv og praktisk-økonomiske interesser. Målsettingen har praktisk-vitenskapelig tilsnitt forskjellig fra vitenskapelig grunnforskning, der målet er ren kunnskapservervelse uten hensyn til eventuell praktisk-økonomisk betydning. I den anvendte zoologien fokuseres det på menneskelige næringsgrener og de interesser de tjener, for eksempel utforskning av grunnlaget for hval- og selfangst, fiskeriundersøkelser, studier over vilt- og pelsdyrslag (jaktzoologi), husdyrbruk med arvelighetsstudier som vesentlig grunnlag, veterinærvirksomhet, bekjempelse av skadedyr, skogs- og landbruksentomologi.

• biologi
• dyr
• evolusjonsbiologi