Verb er en ordklasse som bøyes på ulike måter i forskjellige språk. Det er vanlig at verbene bøyes i:
På norsk bøyer man verb i tid, modus og aktiv/passiv.
På bokmål bøyes verb slik:
Det er bare de finitte formene som kan stå alene i en setning. I setninger som «Kari leser avisen» og «Per leste boken» er leser og leste de eneste verbene.
De infinitte formene må stå sammen med en finitt verbform for at setningen skal bli riktig. I norsk opptrer de infinitte formene sammen med ulike hjelpeverb for å danne sammensatte tider eller uttrykke modus. Et eksempel er setningen «Per har lest avisen», hvor har er et finitt verb (hjelpeverb) og lest er et infinitt verb. Da er det begge formene sammen som uttrykker innholdet lese og tiden presens perfektum. Andre språk kan uttrykke det samme med en bøyning på verbet.
Noen typiske modale hjelpeverb er skulle, kunne, måtte. I eksemplene jeg måtte le eller hun skulle dra uttrykker da infinitivene le og dra selve verbalhandlingen, mens det (bøyde) modale hjelpeverbet uttrykker modus. I andre språk kan modus være en del av selve verbbøyningen.
Et annet eksempel er «å lese er viktig», hvor å lese er infinitt og er er finitt. Når en infinitiv brukes på denne måten oppfører den seg nesten som et substantiv, det vil si at den opptrer på en plass der det normalt er et susbstantiv, for eksempel Boka er viktig.
Norsk skiller også mellom aktiv og passiv: «Per leser avisen» (aktiv) versus «avisen leses» eller «avisen blir lest» (passiv).
Kommentarer (7)
skrev anders stræte
Er det sant at det er selvstendige, hjelpe og modalverb på engelsk, mens det finnes bare hjelpeverb og uselvstendigeverb på norsk?
skrev Kristin Hagemann
Hei! Uselvstendige verb kalles gjerne de verbene som ikke betyr noe særlig uten utfylling, der altså komplementet bærer mesteparten av betydningen. Slike verb kalles også kopulative i noen språk, fordi disse verbene bare fungerer som bindeord mellom et subjekt og et komplement, kalt predikativ. Slike verb finnes både i engelsk og i norsk, for eksempel "å være" og "to be". Selvstendige verb kan da betegne den andre gruppen verb som kan stå alene, slik som for eksempel "å løpe" eller "to run". Dernest finnes det verb som verken faller i den ene eller den andre av disse kategoriene, og de kan vi kalle hjelpeverb. Hjelpeverb har grammatisk betydning, slik som "har" i "jeg har gått", som er med på å danne en fortidsform, til tross for at den helt alene er en presensform. Det samme gjelder det engelske "have" i "I have gone". I disse tilfellene har ikke verbene lenger den opprinnelige betydningen "å eie", men har gått over til å kun ha grammatisk betydning. Modale hjelpeverb av typen "skulle", "kunne" osv. eksisterer også i engelsk, "should", "could" osv. Det kan være forskjeller mellom språkene når det gjelder detaljer ang. disse verbene, for eksempel i hva slags sammehenger de kan brukes. Men uten mer informasjon enn det du har gitt i spørsmålet ditt er jeg tilbøyelig til å si at den påstanden spørsmålet innholder ikke er sann. Hilsen Kristin
skrev Jørgen G. Bosoni
I den noverande teksten stend det: «På norsk har vi flere ulike konjugasjoner, men de to mest vanlige gruppene får endingene -te i preteritum og -t i perfektum partisipp (å tenke, tenkte, tenkt), eller ending med -et i disse tidene (å hente, hentet, hentet).» Det stend «på norsk», men døma er berre på bokmål. «Norsk» lyt endrast til «bokmål», eller alternativt kan teksten utvidast med parallelle døme på nynorsk (med då vert det meir komplisert, med både -te og -de-endingane).
svarte Kristin Hagemann
Dette har du selvsagt helt rett i, og jeg har godtatt forslaget ditt til endring. Hilsen Kristin
skrev Jørgen G. Bosoni
Ja, eg såg det, takk for godkjenninga. Det vart slik at eg fyrst skreiv kommentaren med båe alternativa, fordi eg var redd for at utvidinga med fleire døme kunne gjera teksten vanskelegare å lesa. Men so valde eg å senda inn endringsframlegget med det alternativet eg gjekk inn for. Helsing JørgenGB
skrev Marion Federl
Hei! Jeg har et spørsmål til dette avsnittet:
I mange språk deles verbene i ulike kategorier ut fra måten de bøyes på, noe som kalles konjugasjoner. Engelsk skiller for eksempel mellom sterke verb (think, thought, thought) og svake verb (play, played, played).
Det gjelder særlig eksempelet think, thought, thought (med parallell i tysk denken, dachte, gedacht): Verbet nevnes som eksempel på et sterkt verb, men verbet er felles for flere germanske språk og er et svakt verb, iallfall språkhistorisk sett. Det hører til gruppa svake verb som kalles -jan-verb. Jacob Grimm definerer svake verb som verb som danner preteritum ved hjelp av et dentalsuffiks, og sterke verb som verb som danner preteritum kun ved hjelp av omlyd. Dachte/thought/tenkte er former med dentalsuffiks, og vokalskiftet denken – dachte og think – thought skyldes omlyd, ikke avlyd (presensformen har omlyd, preteritumsformen har ikke). Det er lenge siden jeg har vært borti germanske verb, derfor slo jeg opp i Hermann Pauls "Mittelhochdeutsche Grammatik", Max Niemeyer Verlag Tübingen, 21. utgave, 1975, s. 198–202, som jeg har stående hjemme i hylla (beklager litt uryddig oppsett av kilden). Det jeg skriver her, er altså henta fra denne kilden.
Det er mulig at en i dag sorterer engelske verb i to grupper kun ut fra om de har vokalskifte eller ikke, men da er det ikke heldig å bruke betegnelsene sterk og svak. Men aller best ville det kanskje vært å bytte ut eksempelet i artikkelen med et annet, f.eks. sing, sang, sung (der ser en også likheten med norsk – og eventuelt med tysk, for dem som kan dette språket).
Vennlig hilsen
Marion Federl
svarte Kristin Hagemann
Hei, og takk for kommentar. Det du påpeker er egentlig at det er en forskjell på diakron og synkron språkvitenskap, nemlig at vi kan se på et språk slik det ser ut akkurat nå og beskrive det, eller vi kan se på det over tid og beskrive hvordan det endrer seg. Ofte vil ordene vi bruker for å beskrive fenomener ha litt litt ulik betydning avhengig av om vi snakker om det synkrone eller det diakrone og avhengig av hvilke språk vi beskriver. Så det er riktig som du viser at det krever noe forkunnskap å ikke bli forvirret. Sterke og svake bøyningsformer er nokså innarbeidede termer i mange ulike språk for å snakke om ikke alltid helt sammenliknbare fenomener, så da må vi bare være obs på at det dreier seg om synkrone beskrivelser og ikke diakrone - dvs. at slik det brukes om engelsk i dag ikke nødvendigvis stemmer for tidligere stadier av engelsk eller for andre gremanske språk.
Hilsen Kristin
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.