embetsholder

I noen tilfeller gjelder krav om minstealder for embetsholdere, som for høyesterettsdommere og statsråder.

Embetsholdere utnevnes normalt i faste stillinger, men kan også konstitueres i kortere perioder for å utføre et bestemt oppdrag, ved nyetableringer og endringer eller som vikar. Det har blitt vanlig at embetsholdere, med unntak av dommere, utnevnes på åremål.

For statsråder gjelder særskilte regler. Disse er avhengig av Stortingets tillit for å inneha sine stillinger og er konstitusjonelt forpliktet til å gå av dersom de blir møtt med mistillit i Stortinget.

Embetsholdere kan som hovedregel ikke forflyttes mot sin vilje. Regelen er imidlertid modifisert for militære embetsholdere (forsvaret) og diplomater (utenrikstjenesten).

Embetsholdere kan ikke sies opp i sine stillinger, de må avskjediges ved kongelig resolusjon eller dom. Det skal mye til å avskjedige en embetsholder. Avskjedigelsen må enten være begrunnet i visse lovstridige handlinger, eller i at embetsholderen vedvarende er ute av stand til å ivareta sine oppgaver på en forsvarlig måte.

Embetsholdere slutter normalt i stillingen fordi de har nådd aldersgrensen eller går over i annen stilling. Når en embetsholder slutter i stillingen, kalles det «avskjed». Avgjørelse om avskjed av embetsholdere skal fattes i statsråd ved kongelig resolusjon, jamfør Grunnloven § 22. Myndighet til å fatte avgjørelse om avskjed etter søknad eller oppnådd aldersgrense er delegert til det aktuelle departement. Avskjed av statsråder og statssekretærer besluttes imidlertid i statsråd.

Enkelte embetsholdere som slutter gis «avskjed i nåde», og beholder sin embetstittel og rang.

Avskjed av embetsholdere må ikke forveksles med avskjed av andre arbeidstakere, som er en mer alvorlig form for oppsigelse.

Embetsstanden som vi kjenner fra tiden rundt 1800, tok form på 1500- og 1600-tallet, mens Norge var under dansk styre. Eneveldet fra 1660 markerte et gjennombrudd for et statlig embetsverk i Norge under kongelig kontroll, som var delt i tre kategorier, sivile, geistlige og militære embetsmenn. Under enevoldstiden (1660–1814) ble alle over fenrik i hæren, alle over rorskarer (røyerter) i tollvesenet og alle over kontorskrivere, fullmektiger og personlige kapellaner regnet til embetsstanden. Alle embetsmenn måtte søke kongen om bekreftelse på at de var blitt tilsatt.

Nasjonaliteten til embetsmennene på 1600-tallet er ikke fullstendig kjent, men mange hadde tysk og dansk herkomst. I 1814 fantes det 500 offiserer, 350 geistlige og 400 sivilembetsmenn. Det var nå blitt 1250 norskfødte mot 350 danskfødte. Noe sterkt innpass i den sivile sentraladministrasjonen i København fikk imidlertid nordmenn aldri. I 1812–1814 var andelen ikke mer enn 12 prosent. Embetsmannsfamiliene var Norges ledende samfunnsgruppe, og de var stort sett selvrekrutterende. Mange av familiene dannet nettverk, og flere slo seg opp som embetskjøpmenn — der embete og næring ble forent. Embetskjøpmennene på 1600- og 1700-tallet kunne være både rike og mektige, og ble matadorer i flere norske byer. Før 1814 lyktes det myndighetene til en viss grad å forby næringsvirksomhet for embetsmenn.

Historikeren Jens Arup Seip har brukt «embetsmannsstaten» som betegnelse på Norge i perioden 1814–1884. Ifølge Grunnloven av 1814 var embetsmenn uavsettlige. De var sammen med akademikere enerådende som regjeringsmedlmmer og dominerte Stortinget, skriftoffentligheten, som meningsbærere og statens forlengede armer rundt omkring i landet. De politiske moralnormene tilsa at embetsmenn med sin yrkeserfaring, samfunnsstilling, dannelse og kunnskapsnivå burde styre landet. De var «landets beste menn».

Seip har hevdet at i 1884 ble viktige deler av grunnlaget for embetsmennenes makthegemoni lagt i grus. Den gamle embetsmannsregjeringen måtte gå av etter at den ble stilt for riksrett og dømt etter statsrådssaken, og Venstre fikk regjeringsmakt. Innføringen av parlamentarismen gjorde også framtidige regjeringer avhengig av støtte fra Stortinget og folkeflertallet.

Professorene ved universitetene var embetsmenn fra 1813 til 1989. Med omorganiseringen av samfunnet og den eksplosive veksten i offentlige ansatte siden 1950- og 1960-årene er skillet mellom embetsmenn og andre offentlige tjenestemenn ikke lenger så viktig.

Man har også søkt å redusere tallet på embetsutnevnelser for å begrense saksmengden i statsråd, og en rekke stillinger som tidligere var embeter, blir nå utnevnt av departementene.

I september 2021 oppnevnte Støre-regjeringen et utvalg for å foreta en helhetlig og prinsipiell gjennomgang av embetsmannsordningen og begrunnelsen for denne i dagens samfunn og arbeidsliv. Utvalget leverte sin utredning «Embetsordningen – i takt med tiden» (NOU 2023:21) 19. juni 2023.

• embetsverket
• embetsed
• embetsstanden
• embetsmannsstaten
• Grunnlova

• Statens arbeidsgiverportal (DFØ) om embetsmenn
• Lov om statens ansatte mv. (statsansatteloven), §14
• Embetsordningen – i takt med tiden: Norsk offentlig utredning 2023:21