sosialistiske internasjonale

Tysklands okkupasjon av Europas demokratier 1939-1940 betydde slutten for Den sosialistiske arbeiderinternasjonale. Arbeidet etter krigen med å revitalisere et samarbeid mellom verdens sosialdemokratiske partier resulterte i 1951 i stiftelsen av Sosialistiske internasjonale. Organisasjonen vektla i sine statutter demokrati og menneskerettigheter, og markerte klar avstand til kommunismen. SI ga sin støtte til NATO, samtidig som den framholdt verdien av fredelig sameksistens med Sovjetunionen og generell nedrustning under internasjonal kontroll.

SI hevdet Israels rett til å eksistere innenfor trygge grenser, og henstilte til partene i Midt-Østen om å finne en varig løsning basert på alle staters rett til uavhengighet og suverenitet. Organisasjonen støttet kolonienes kamp for uavhengighet. Den markerte seg som en tydelig kritiker av apartheid i Sør-Afrika, og av fascistregimene i Spania, Portugal og Hellas. SI framholdt de industrialiserte lands plikt til å yte økonomisk bistand til tidligere kolonier og øvrige utviklingsland, og støttet varmt FNs arbeid for økonomisk utvikling i Den tredje verden.

Etter 2000 utviklet det seg blant en del av medlemmene en stigende misnøye med organisasjonens ledelse. Kritikken ble fremmet især av de nordiske sosialdemokratiske partiene, som mente at ledelsen ikke i tilstrekkelig grad tok et oppgjør med medlemmer som i årenes løp hadde utviklet seg i udemokratisk og autoritær retning, som FRELIMO i Mosambik og FSLN i Nicaragua.

Den indre krisen i organisasjonen resulterte i åpent brudd og splittelse i 2013, da en del sosialdemokratiske partier sluttet seg sammen i Progressive Alliance (PA). Det norske Arbeiderpartiet var blant stifterne av PA. Arbeiderpartiet forlot Sosialistinternasjonalen i 2016, men har beholdt en løsere tilknytning med observatørstatus.

• sosialdemokratiske partier
• internasjonale
• de norske arbeiderpartiers internasjonale forbindelser
• arbeiderbevegelsen

• Socialist International