samenes historie

I steinalderen (9500–1800 fvt.) ble Norden befolket sørfra og østfra. Disse folkegruppenes navn på seg selv er ukjent, og de paleo-europeiske språkene som de snakket har gått tapt for lenge siden.

I bronsealderen (1800–500 fvt.) var fangstfolk i Norden del av et handelsnettverk som strakte seg langt østover i Europa. I møtet mellom folk fra nordvest og sørøst oppstod ursamisk. Dette var et nytt språk som var uralsk i sin oppbygging, men svært mye av ordforrådet var paleo–europeisk. Samisk språk antas å ha spredt seg i Sápmi i løpet av eldre jernalder (500 fvt.–500 evt.).

• Les mer om samenes forhistorie

I yngre jernalder (500 fvt.–1050) framstår samene som særlig knyttet til jakt, fangst og sanking, og de kunne veksle mellom boplasser på kyst og innland etter hvert som sesongene endret seg. Samene drev handel med nordmenn på vestkysten, og de deltok dessuten i østgående handelsnettverk. Blant samenes varer var olje fra havpattedyr, skinn og pelsverk. Deres religiøse og rituelle tjenester var også ettertraktet.

Samene knyttes også særlig til skiløping. Ifølge samiske sagn ble skiene oppfunnet av samenes aner, representert av de tre mytiske brødrene Gállábártnit (stjernebildet Orions belte), og den norske befolkningen kalte gjerne samene for skridfinner, altså «skiløpende finner».

Finn var fram til historisk nylig tid nordmenns ord for samer, og det store området som samene hovedsakelig hadde for seg selv kalte de Finnmǫrk – «samenes egner». Lengst nord strakte Finnmǫrk seg helt fra Atlanterhavet i vest til Kvitsjøen i øst. Lengre sør begynte Finnmǫrk først et stykke inne i fjordene, og når man kom helt sør til Trøndelag var det et innlandsområde.

Det fantes også samiske bosetninger utenfor områdene nordmennene anså som Finnmǫrk. Samer hadde også sine hjem sør for området man i dag kaller Sápmi – for eksempel på innlandet nær Oslofjorden.

• Les mer om samene i jernalderen.

Samer og andre nordlige folkeferd hadde et mer likeverdig forhold før middelalderen (1050–1550). Dette endret seg når nabofolkene ble utsatt for tvungen kristning og rikssamling.

Før tvangskristningen kunne gammel skikk og kristne ideer leve side om side i Norden, og hos samene fortsatte det slik. Denne friheten medførte imidlertid et religiøst utenforskap for samene. Religionsskiftet gjorde også at samenes gode omdømme som kraftfulle magikere ble til et dårlig rykte.

Før rikssamlingene forholdt samiske samfunn seg til lokale norske eliter som de kunne ha nære forbindelser og slektskap med. Samene ga dem verdier som nordmennene kalte «finnskatt», men som kan ha vært del av et frivillig verdibytte. De nye norske myndighetene sentraliserte retten til å kreve inn «finnskatten» og dreiv den inn som en tributt fra samene.

Rikene rivaliserte om inntektene fra urfolket i nord og deres landområder. Fra 1300-tallet delte de Sápmi inn i soner der de anerkjente hverandres rett til å kreve «skatt» av samene og handle med dem. Sonene var delvis overlappende, og noen steder – det meste av dagens Finnmark – kunne samer måtte betale tributt til tre overmakter samtidig: Norge, Sverige, og det russiske Novgorod-riket.

Samene hadde ikke noe eget rike og levde stort sett i selvstendige småsamfunn. En gammel samisk samfunnsform er siida-systemet, der mindre grupper forvalter og utnytter sitt områdes ressurser i fellesskap. I norske kilder finnes også såkalte «finnekonger», en slags samiske småkonger. «Finnekonger» var muligens kun nordmenns navn på ledere i samiske småsamfunn som egentlig var preget av jambyrdighet – eller så hadde kanskje noen samiske samfunn faktisk en mer hierarkisk samfunnsstruktur på denne tida.

• Les mer om samenes historie i middelalderen.

Samisk reinnæring antas å ha oppstått i overgangen mellom middelalder og tidlig nytid. Også før dette hadde samer holdt rein, som for eksempel lokkedyr og transportdyr, og jaktet villrein (goddi). Når villreinstammene forsvant, la en del siidaer om til å forvalte hele flokker av mer tamme rein (boazu) og utførte lengre flyttinger enn før.

Andre samer satset videre på fiske, fehold og jordbruk, og ble mer bofaste. De ulike samiske samfunnsgruppene var knyttet sammen av verddevuohta, et system der flyttsamer og bofaste samer som sjøsamer samarbeidet.

Ved middelalderens slutt gikk det ingen skarpe statsgrenser gjennom Sápmi, men i løpet av tidlig nytid ble samenes hjemland kutta opp og fordelt av nordeuropeiske stater. Dette var i den europeiske kolonialismens første fase. Både Danmark-Norge og Sverige ekspanderte nordover, og havna i konflikt med hverandre. Etter Kalmarkrigen (1611–1613) kom samene på kysten nord til Várjját (Varanger) under ubestridt dansk-norsk herredømme.

I 1751 forhandla Danmark-Norge og Sverige fram ei grense gjennom det samiske innlandet. Grensa delte samiske språk– og næringsområder i to, men hadde et tillegg — Lappekodisillen — som anerkjente samiske rettigheter, og nedsatte regler for å trygge den samiske nasjonens fortsatte eksistens.

Lapp er i likhet med «finn» et ord som ikke-samer tidligere brukte om samer, men som i dag anses som et skjellsord.

Makthaverne prøvde å befeste sin kontroll i nord ved å øke antallet bofaste undersåtter tilknyttet sin egen stat og kirke. Kong Christian 4. (1577–1648) av Danmark-Norge mente tidlig på 1600-tallet at frykt for samisk trolldom hindret kolonisering av samenes områder, og dermed kom samer særlig i søkelyset under «hekseprosessene» nordpå. Dansk-norske myndigheter sendte også forbrytere sørfra nordover, og de ga norske innbyggere i Finnmark et skattefritak som den samiske urbefolkninga ikke fikk. Svenske myndigheter åpna på 1600-tallet for innflytting til «lappmarkene» i nord, samtidig som de begynte å fordrive samer fra midtre deler av Sverige.

Sverige prøvde dessuten å knytte samene nærmere sin kirke ved å tilby dem muligheter til presteutdanning, og i løpet av 1600-tallet ble det mange samiske prester på svensk side av Sápmi. En av disse var Olaus Sirma (cirka 1655–1719), som ble en pioner innen samisk litteratur og vitenskap gjennom sine bidrag til den første vitenskapelige boka om samene, Lapponia (1673).

I Danmark-Norge ble det på tidlig 1700-tallet stiftet et misjonskollegium som skulle bekjempe samisk religiøs praksis, men som også søkte å integrere samer og samisk språk i dette arbeidet. Det ble nå bygd opp et eget skolesystem for samer, før andre i Norge fikk allmueskole. Det ble også oppretta seminarer for samiske studier i Tråante (Trondheim). Der arbeidet blant andre Norges første same med høyere utdanning, Anders Porsanger (1735–1780). Den samiske forsknings- og utdanningssatsingen med sentrum i Trondheim ble motarbeidet av krefter som var fiendtlige til samisk språk og kultur.

Napoleonskrigene (1803–1815) medførte at Finland i 1809 ble skilt ut fra Sverige og gitt til Russland. En ny statsgrense ble da trukket gjennom Sápmi, og i 1814 ble Norge avhendet fra Danmark til Sverige, noe som på sikt førte til framveksten av en norsk nasjonalisme som kom til å ramme samene hardt. I 1826 forsvant det siste grensefrie området i Sápmi, da grensa mellom Norge-Sverige og Russland-Finland ble trukket.

I løpet av 1800-tallet ble samiske områder utsatt for økt tilflytting. Samtidig så samenes nabofolk og deres myndigheter i økende grad ned på samene og behandlet dem deretter.

Vitenskapens rasistiske vending hadde mye av ansvaret for at antisamiske holdninger spredte seg. Norske og svenske akademikere som trodde at menneskeheten var delt inn i «raser» med ulike evner, hevdet at samene stod lavere enn dem. De forsøkte å bevise dette ved å forske på både levende og døde samiske kropper, med varierende grad av frivillighet.

Rasismen ble også brukt av mektigere folkeslag til å rettferdiggjøre undertrykkende politikk mot andre etniske grupper, som samene.

Rundt midten av 1800-tallet oppstod en religiøs folkebevegelse i nordområdene kalt læstadianismen. Den hevdet at de undertrykte og deres enkle liv kunne være mer dydig enn overklassen og herrefolket. Vekkelsen ble ledet av den svensk-samiske presten og vitenskapsmannen Lars Levi Læstadius (1800–1861), som framsnakket deler av samenes livsførsel og kunne preke på samisk.

I Guovdageaidnu (Kautokeino) antok den læstadianske vekkelsen en særegen form hos noen av «de vakte». Konflikter mellom denne gruppen, den ikke-samiske øvrigheten og andre samer i bygda spant ut av kontroll og endte med opprør i 1852 (Kautokeino-opprøret). Det var en historisk sjeldenhet i seg selv at samer gikk til opprør med våpen, men også at det oppstod et slag mellom to samiske grupper – da andre samer kom til og stanset opprøret. I etterkant straffet norske myndigheter opprørerne hardt, blant annet ble to av lederne halshugget.

På midten av 1800-tallet begynte også fornorskingspolitikken. Den norske løsrivelsestrangen fra Sverige kunne ha antatt former som ga plass til det samiske urfolket og andre etniske minoriteter innafor et fritt Norge, men i stedet vokste det fram en snever norsk nasjonalisme som ekskluderte det samiske urfolket og andre etniske minoriteter, som kvenene/norskfinnene. Disse ble også mistenkt for å kunne være illojale i tilfelle Norge skulle komme i konflikt med naboland.

Fornorskingspolitikkens mål var et språkskifte til norsk blant samer og kvener/norskfinner. Dette møtte motstand, ikke minst fra folk tilknyttet skolesystemet. De advarte mot å bygge ned det eksisterende samiskspråklige utdanningstilbudet og erstatte det med et skoleverk der elevenes samiske morsmål ikke fikk brukes. Likevel ble politikken gjennomført og gradvis strammet til.

Samiske rettigheter til naturressurser kom også under press. På midten av 1800-tallet definerte norske myndigheter Finnmark som statens eiendom. De beskrev området som en koloni, som i utgangspunktet kun var bebodd av samiske «nomader» hvis eiendomsrett til land og vann de ikke anerkjente.

Samisk reindrift ble motarbeidet, da staten ønsket å begrense den til fordel for andre næringer. Reindriftssamer ble noen steder tvunget vekk, det øvrige samiske reindriftsområdet ble stykket opp i avgrensede «reinbeitedistrikter», og myndighetene utnevnte egne lappefogder for å kontrollere reindriftssamene.

Samiske stedsnavn ble også gjemt bort. Fra slutten av 1800-tallet begynte myndighetene systematisk å sette samiske navn i parentes bak de norske, og etter hvert forsvant mange av dem helt fra kartene. Norske myndigheter fant også opp nye, norske navn som fortrengte de gamle, samiske navnene.

I løpet av 1900-tallet tok samepolitikken ulik kurs i statene som hadde delt Sápmi mellom seg.

Sovjetunionen innførte først en urfolkspolitikk der integrering og indre selvbestemmelse stod sentralt, men dette snudde da stalinismen befestet seg på slutten av 1920-årene. Nå ble samer og deres allierte utsatt for falske anklager om separatisme i samarbeid med det nylig frigjorte Finland (1917), og flere ble drept. Russisk Sápmi ble utsatt for massiv kolonisering, samer ble tvangsflyttet fra sine gamle områder og reindriften deres ble tvangskollektivisert.

Mens fornorskingspolitikken ble strammet til fra århundreskiftet, tok svensk samepolitikk derimot karakter av statlig overformynderi basert på en idé om at samekulturen ikke var forenelig med et moderne liv, og måtte vernes fra det. De som oppfylte svenske ideer om hva det vil si å være same, deriblant utøvere av visse typer reindrift, fikk være i «lappbyer» og måtte gå i et eget skolesystem for samer. Andre samer ble overlatt til allmenn forsvensking.

Samtidig var samene i full gang med å danne moderne medlemsorganisasjoner og medier. I 1904 kom det første forsøket på en landsomfattende sameorganisasjon, Lapparnes Centralförbund i Stuehkie (Stockholm), og det ble stiftet lokale organisasjoner på både norsk og svensk side av grensa. I spissen for arbeidet stod sørsamiske miljøer, og disse var særlig opptatt av reindriften som var under sterkt press på Sápmis sydflanke.

I nord var man særlig opptatt av fornorskingspolitikken, som ble strammet til rundt århundreskiftet. Kirkeminister Vilhelm A. Wexelsens (1849–1909) «Wexelsenplakat» (1898) hadde gjort at samisk og kvensk/finsk nå som hovedregel var forbudt i skolen. Videre hadde han instruert kirken om å ikke motarbeide fornorskingen, og han hadde tilsatt en egen skoledirektør for Finnmark som stod i spissen for å få reist internater i nord med den hensikt å få fart på fornorskingen.

Samer mobiliserte mot denne utviklingen, blant annet gjennom stortingsvalg. Læreren Isak Saba (1875-1921) stilte til valg fra Øst-Finnmark og Arbeiderpartiet og ble den første samiske parlamentarikeren. Mellom 1906 og 1912 forsøkte Saba å bekjempe fornorskingspolitikken fra innsiden av Stortinget.

Elsa Laula Renberg (1877–1931), lederen for Lapparnes Centralförbund, mente at samene også kunne få sine egne «parlamenter» gjennom at lokale sameorganisasjoner sendte delegater til landsomfattende møter. Hun tok initiativ til Det første samiske landsmøtet i 1917, som ble avholdt i Tråante (Trondheim) og forente samer fra norsk og svensk side – mest sørsamer, men også noen nordsamer. På møteplanen stod reindriftens kår, skolesituasjonen, og samenes politiske organisering.

I løpet av 1920-tallet gikk samisk organisasjonsliv inn i en periode med lav aktivitet. Det er flere grunner til dette, blant annet norske myndigheters motstand mot samebevegelsen og den ustabile verdenssituasjonen med dens økonomiske følger.

Under andre verdenskrig (1939–1945) deltok samer på norsk side i ulike former for motstand mot nazistenes okkupasjon av Norge, og sovjetiske samer tjenestegjorde i forsvaret mot invasjonen av Sovjetunionen. Norske eksilmedia merket seg den samiske motstanden, noe som var med på å skape grunnlag for nye toner i norsk samepolitikk etter krigen. Den gamle fordommen om at samene kunne vise seg illojale, hadde vist seg å ikke stemme.

Nazistene førte ikke noen målrettet politikk mot samene, men de står likevel ansvarlige for en av de verste katastrofene i samisk historie. Da de flykta fra sovjetisk framrykking i 1944, gjennomførte de den brente jords taktikk i Finnmark, Nord-Troms og det nordlige Finland. I de fleste områder der samer fortsatt var en majoritet, ble hele den materielle kulturen lagt i aske.

Etter andre verdenskrig begynte samene igjen å organisere seg, og et vindu ble åpnet for kursskifte i norsk samepolitikk.

Sørsamene var de første til å begynne å arbeide for en ny sameorganisasjon på norsk side: Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL, 1947/1948). Stiftelsesmøtet fant sted i Romsa (Tromsø), og på vei tilbake ble den sørsamiske delegasjonen utsatt for Dunderlandsdalsulykken, der bussen de var på kjørte utfor et stup og de fleste om bord mistet livet. Dette var et hardt slag for det sørsamiske samfunnet.

I Oslove (Oslo) stiftet utflyttere fra Finnmark Sámi Searvi (1948). Dette ble etter hvert en landsomfattende organisasjon som var åpen for alle samer. Sámi Searvis tyngdepunkt flyttet seg til Finnmark, og på et møte i Guovdageaidnu (Kautokeino) i 1968 omorganiserte den seg til Norske Samers Riksforbund (NSR).

På 1940– og 1950–tallet dannet også samer på svensk og finsk side egne organisasjoner, og i 1956 kom det på plass en grensekryssende sameorganisasjon da Nordisk Sameråd ble stifta i Kárášjohka (Karasjok). Dette ble etter hvert en samarbeidsorganisasjon for samiske organisasjoner i ulike stater.

Finnmark fylkeskommune etablerte et eget Samisk Råd for Finnmark i 1953. I samarbeid med blant annet Sámi Searvi fikk dette rådet blant annet opprettet avisen Ságat, arbeidet for mer samisk språk i NRK og var pådriver for at norske myndigheter opprettet Samekomiteen i 1956.

På Samekomiteens anbefaling erstattet norske myndigheter Samisk Råd for Finnmark med det landsomfattende Norsk Sameråd (1964). Rådet var utnevnt av norske myndigheter og kunne ikke uttale seg offentlig. Allerede i 1969 gikk rådsmedlemmet Mikal Urheim (1932–2020) ut med at rådet burde demokratiseres og bli et organ «av samer, for samer, ved samer». Urheim tok også til orde for et organ i Oslo som kunne samordne samepolitiske saker mellom departementene og en egen samisk statssekretær. Man måtte imidlertid arbeide i noen tiår før norske myndigheter gikk med på slike ideer.

Samekomiteens arbeid førte til at Stortinget i løpet av årene 1959–1963 formelt la vekk fornorskingslinjen i norsk skolepolitikk, deriblant ved å oppheve Wexelsenplakaten av 1898. Norske myndigheter tok imidlertid ikke grep for å bøte på fornorskingspolitikkens skader, og en del steder fortsatte aktiv fornorsking i skoleverket.

Stortinget tok heller ikke til følge Samekomiteens råd om å se nærmere på samenes rettigheter til områder i nord som staten hevda å eie. Dette kom likevel til å bli en høyst aktuell sak i framtidig norsk politikk.

Den store «baby boom»-generasjonens inntog medførte endringer i mange samfunn, også det samiske. Blant samene tok mange nå grep for å erstatte den stillheten og skammen som hadde lagt seg rundt det samiske gjennom generasjoner med fornorsking og undertrykkelse, med en ny åpenhet og stolthet.

Samtidig hadde en dyp fornorsking satt seg i deler av befolkningen etter andre verdenskrig, særlig på kysten av Finnmark og Nord-Troms, og antisamiske holdninger levde i beste velgående. Det var ikke alle samiskættede som var like glade for at det samiske kom tilbake.

På det politiske planet tok samiske aktivister del i den globale urfolksbevegelsen. Denne forente opprinnelige folkeslag som under avkoloniseringsprosessen ikke søkte å få opprettet sine egne stater, men heller prøvde få anerkjent urfolksrettigheter som kunne trygge deres språk, identitet, næringer og en viss grad av indre selvbestemmelse innafor statene de var en del av. Disse ideene kom til å prege den politiske linjen i både NSR og Nordisk Sameråd.

Noen samer ble imidlertid ukomfortable med NSRs politiske linje på 1970–tallet. Uenighetene handlet blant annet om hvorvidt anerkjennelse av samiske urfolksrettigheter var ønskelig, og om kraft- og industriutbyggingers konflikter med naturvern og reindrift, der NSR tok parti med sistnevnte. I løpet av tiåret ble samisk organisasjonsliv i Norge politisk splittet.

1970–tallets store samepolitiske sak var Altasaken. Den handlet om at norske myndigheter foreslo storskala kraftutbygging av Eatnu (Alta-Kautokeinoelva) og innsjøen Iešjávri. Dette førte til den første store alliansen av samerettsforkjempere og naturvernere. For første gang ble en samepolitisk sak den mest omdiskuterte saken i norsk offentlighet. Kraftverket ble til slutt bygd, men i redusert skala.

Mot slutten av Altasaken gikk norske myndigheter i dialog med NSR og NRL og lovet en kursendring i norsk samepolitikk. Dette innebar blant annet at samiske rettigheter skulle utredes, og at Norsk Sameråd skulle erstattes av et demokratisk valgt organ – inspirert av det finske Sameparlamentet, som hadde blitt etablert i 1973 og var basert på et særskilt manntall der samer som oppfylte bestemte kriterier kunne skrive seg inn.

Det samepolitiske systemet gjennomgikk store omveltninger i kjølvannet av Altakampen og i den kalde krigens (1945–1991) sluttfase. Dette skjedde både internasjonalt og innad i hver enkelt stat.

Under perestrojkaen i Sovjetunionen fikk samene i øst og vest endelig mulighet til å ha kontakt igjen, og etter at Sovjetunionen ble avviklet, fikk russiske sameorganisasjoner anledning til å delta i Nordisk Sameråd. I 1992 ble russiske samer for første gang tatt opp i paraplyorganisasjonen, som da skiftet navn til Samerådet.

I perioden 1986–1992 vedtok Samerådet felles, forenende nasjonalsymboler for hele samefolket. Rådet godkjente formelt Sámi soga lavlla av Isak Saba som samenes nasjonalsang, valgte et offisielt sameflagg som var basert på det gamle samiske «kampflagget» under Altasaken, og kom fram til at 6. februar skulle være den samiske nasjonaldagen til minne om Det første samelandsmøtet i 1917. 30 år senere, i 2022, vedtok også Samerådet Sámi eatnan duoddariid av Áilloháš som samenes nasjonaljoik.

Samers rettighetskamp i Norge fikk etter hvert resultater. Samenes rettigheter til å lære og benytte sitt eget språk ble anerkjent gjennom blant annet sameloven (1987). Det ble skrevet inn i Grunnloven at staten plikter å legge til rette for at det samiske folket «kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv» (1988). Samisk medvirkning og selvbestemmelse ble løftet gjennom det nye Sametinget som åpna dørene for første gang i 1989. Denne modellen spredte seg videre til Finland og Sverige. Ideen om en samisk statssekretær med et eget samordnende byråkratisk apparat rundt seg, ble også gradvis gjennomført. I 1990 ratifiserte Norge ILO-konvensjon 169 om urfolks og stammefolks rettigheter, under forståelsen av at den gjelder samene som urfolk i Norge.

Det ble også satt i gang et arbeid med å få samiske stedsnavn fram igjen på kart og skilt. Selv om dette møtte kraftig motstand mange steder, ble den samiske navnefloraen i Norge gradvis mer og mer synlig.

Å utrede samenes rettigheter til naturressursene i Sápmi viste seg å være et langsomt arbeid. Det ble etter hvert klart at den norske statens påstand om eierskap til de store landområdene i Finnmark stod svakt, og etter konsultasjoner mellom Sametinget og Stortinget ble Finnmarksloven vedtatt i 2005. Denne medførte at landområdene ble overført til Finnmarkseiendommen, som skulle styres av Sametinget og Finnmark fylkesting i fellesskap. Det ble også satt i gang et apparat for å utrede ytterligere bruks- og eiendomsrett til ressursene i Finnmark, et arbeid som fortsatt ikke er over.

Samisk samtidshistorie har vært preget av både framgang og utfordringer. På den ene siden er antisamiske holdninger og handlinger fortsatt en stor utfordring, men det samiske er likevel mer akseptert i det norske samfunnet enn på lenge. I tillegg har samisk kunst og kultur en langt høyere synlighet og status enn tidligere.

Et tegn på endringer i holdningene til det samiske, er at medlemskapet i Sametingets valgmanntall øker kraftig. Nå er det ikke lenger stigmatiserende å registrere seg som same, og på grunn av Sametingets økende politiske rolle er det mer viktig å være med i valgmanntallet.

I forbindelse med dette foregår det også en omfordeling av den samiske befolkningens sammensetning. Tidligere hadde kystområdene i nord en stor andel av den samiske befolkningen, men der slo fornorskingspolitikken særlig hardt ned, og det var særlig i indre strøk og innen reindriften at samisk språk og identitet fortsatte å stå sterkt. Indre Finnmark ble det samiske kjerneområdet.

I disse dager styrkes den samiske identiteten blant mange samiskættede, som på grunn av fornorskingspolitikken ikke kan samisk. Man får dermed en voksende andel samer som ikke har samisk språk. I tillegg vokser den samiske befolkningen i byene. Begge disse prosessene fører til at den samiske befolkningen på kysten igjen styrker seg. Det er også stor vekst i samebefolkningen sør for Sápmi, særlig i Oslove (Oslo).

Etter etableringen av Finnmarkseiendommen har reformprosessen rundt rettigheter til land og vann i Sápmi stått mer stille, både når det gjelder samenes rett til kystfiskeressurser og landrettigheter utenfor Finnmark. Samtidig har det igjen seilt opp store konflikter der industri– og kraftutbygging står mot samiske naturnæringer og naturvern, et konfliktbilde som i stor grad kan minne om Altasaken. I 2023–2024 kom det nok en gang en massemobilisering fra samerettsforkjempere og naturvernere, da den norske regjeringen unnlot å følge opp at Høyesterett ga medhold til sørsamiske reindriftsutøvere i Fosensaken (2021).

Samtidig ble også de politiske uenighetene innad i samefolket tydeligere igjen. Fra 1989 til 2021 hadde de to store partiene på Sametinget vært NSR og Arbeiderpartiet, mens i 2021 overtok Nordkalottfolket rollen som største opposisjonsparti. NSR og Nordkalottfolket representerte to tydelige politiske alternativer, blant annet når det gjelder konflikter der kraft- og industriutbygging står mot samiske tradisjonsæringer.

Det grensekryssende samiske samarbeidet har støtt på store utfordringer i nyere historie. Minoriteter har fått stadig hardere kår i Russland, og regimet har blitt meir skeptisk til samarbeid mellom russiske og vestlige aktører. Dette ble merkbart for samene, som jo nettopp er en urfolksminoritet hvis samfunn går på tvers av den vestlig-russiske grensen. Man klarte imidlertid å holde det samiske samarbeidet gående fram til den russiske fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022. Da måtte det 30 år gamle øst-vest samarbeidet innafor Samerådet legges på is.

I tillegg til den ustabile verdenssituasjonen, rammes samene også av klimaendringene. Særlig samisk reindrift opplever et krysspress der næringen trues både av klimaendringene og av arealkrevende tiltak som er tiltenkt å skulle stanse disse.

• samer
• Sápmi
• Finnmǫrk
• samene i tidlig nytid
• samene i mellomalderen
• samene i jernalderen
• samisk utdanningshistorie

• Andresen, Astri | Evjen, Bjørg | Ryymin, Teemu (red.) (2021): Samenes historie fra 1751 til 2010. Oslo: Cappelen Damm Akademisk
• Berg-Nordlie, Mikkel (2024): En kort introduksjon til samenes historie. Oslo: Cappelen Damm Akademisk
• Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar (2021): Samenes historie fram til 1750, andre utgave. Oslo: Cappelen Damm Akademisk