Det var livsviktig for hjemmefronten at paroler, informasjon og nyheter nådde frem til befolkningen. Etter at radioene var inndratt og pressen kneblet, var løpesedler og stensilerte nyhetsbulletiner viktigste middel til informasjon. Bildet er fra redaksjonen av en illegal avis.
En av hjemmefrontens radiotelegrafister med sin transportable sender.
Hjemmefronten bestod av dem som ønsket å bekjempe de nazistiske myndighetene i Norge under andre verdenskrig ved sivil ulydighet eller ved deltakelse i mer organiserte og aktive former for sivil og militær motstandskamp.
heimefronten
Opprinnelig ble begrepet «hjemmefronten» brukt om sivilsamfunnet og de nasjonalt innstilte delene av befolkningen som støttet opp om krigsinnsatsen til legitime myndigheter.
Som betegnelse på den organiserte motstanden i det okkuperte Norge ble hjemmefronten et nøkkelord i de sentrale ledergruppenes (Kretsen og Koordinasjonskomiteen) paroler og korrespondanse med utefronten. Begrepet kom av den grunn også til å fungere som en samlebetegnelse for ledelsen av motstanden mot den nazistiske okkupasjonsmakten, med særlig vekt på å bekjempe den norske delen av okkupasjonsstyret under Vidkun Quisling og Nasjonal Samling (NS).
Den brede, folkelige motstanden mot den nazistiske nyordningen – også kjent som «holdningskampen» – bidro til å legitimere de sivile ledergruppene. Med støtte fra utefronten og eksilregjeringen i London, kjempet disse på ulike måter for å undergrave det nazistiske NS-styret. Betegnelsen omfattet også lokale grupper som drev holdningskamp gjennom illegale aviser og flygeblader, arbeidet med flukthjelp til ettersøkte motstandsfolk, planla militær motstand (Milorg), eller samlet opplysninger om okkupasjonsregimet til bruk for norske og allierte myndigheter.
Det sentrale siktemålet for hjemmefronten var å gjeninnføre det norske demokratiet med alle dets konstitusjonelle og folkevalgte organer, lovhjemlede ytringsfrihet og rettsstatsprinsipper. All lovgivning og alle institusjonelle styringsformer som var blitt innført av det rettsstridige nazistiske okkupasjonsregimet, måtte følgelig også avvikles umiddelbart ved opphøret av krigen. Alle tilsettinger i offentlige stillinger som hadde funnet sted gjennom okkupasjonsmaktens utrenskninger og forfølgelser av de opprinnelige stillingsinnehaverne, var likeledes å regne som ugyldige. Alle funksjonærer og embetspersoner som var blitt avsatt eller fordrevet, skulle med dette få gjeninntre i sine stillinger.
Hjemmefronten ville ha et strengt oppgjør med «landssvikerne». På vegne av de sivile ledergruppene deltok en rekke fremtredende jurister i forberedelsene til rettsoppgjøret mot de som hadde begått forræderi gjennom straffbare handlinger. Disse handlingene kunne enten bestå i å slutte aktivt opp om det nazistiske okkupasjonsregimet i ord og handling, eller ved andre former for utilbørlig politisk eller økonomisk samarbeid med de tyske eller norske okkupasjonsmyndighetene.
Under okkupasjonen ble det også et mål for hjemmefronten å unngå omgang og sosial kontakt med medlemmer av NS og representanter for den tyske okkupasjonsmakten. Innenfor den illegale pressen ble det også advart mot nordmenn som vanket sammen med tyskere. Disse falt gjerne inn i kategorien som « stripete », eller ble betegnet som «tyskertøser» (tyskerjenter) hvis de var kvinner.
Forbindelsen mellom hjemmefronten og den norske utefronten som befant seg utenfor det tyskokkuperte Norge, ble ivaretatt på en rekke forskjellige måter. Gjennom hele okkupasjonen var Londonregjeringen og dens sivile og militære fagmyndigheter representert i det nøytrale Sverige ved den norske legasjonen i Stockholm. Allerede høsten 1940 mottok norske myndigheter mye informasjon om det nye NS-regimet og den gryende motstandsbevegelsen gjennom flyktninger eller kurerer som tok seg over grensen til nabolandet. På tilsvarende vis fikk regjeringen også verdifulle opplysninger fra flyktninger som krysset Nordsjøen ved hjelp av fiskeskøyter eller andre mindre farkoster.
Med hjelp fra fagmyndighetene ved Stockholmlegasjonen utviklet de sivile og militære hjemmefrontorganisasjonene også en rekke kurer- og postruter. Disse formidlet i større skala rapporter og meldinger om motstandskampen fra alle samfunnssektorer. Av sikkerhetsgrunner var denne korrespondansen som oftest kodet eller nedfotografert (til mikrofilm), noe som gjorde sendingene mindre sårbare ved beslag fra okkupasjonsmaktens politi- og sikkerhetstjenester. De siste to okkupasjonsårene ble arbeidet med de hemmelige kurer- og fluktrutene over grensen til Sverige så vidt tilrettelagt at hjemmefrontlederne kunne delta på konferanser med regjeringens statsråder i Stockholm eller London, for så etter noen dager eller uker å returnere til illegaliteten i Norge.
Regjeringens støtte til den sivile motstanden kom også klart frem gjennom bruken av London radio, hvor de norske sendingene til befolkningen i Norge formidlet hjemmefrontens paroler fra holdningskampen mot den norske delen av okkupasjonsregimet. Via det hemmelige radiosambandet (som den militære motstandsbevegelsen disponerte) fikk også den sivile hjemmefrontledelsen tilgang til radiosendere som formidlet opplysninger det hastet med å få overbrakt.
De nære forbindelsene til norske og allierte myndigheter ga hjemmefrontledelsen en innflytelse på de sivile og militære frigjøringsplanene den ellers ikke ville fått. Ikke minst sørget den tette kontakten med Londonregjeringen for å gi hjemmefrontledelsen oppslutning og legitimitet i brede lag av den norske befolkningen.
En tydelig distinksjon mellom «hjemmefronten» som betegnelse på den norske motstandsbevegelsen, og «hjemmefronten» som et autoritativt begrep for ledelsen av motstanden, var lenge fraværende. Høsten 1943 var dialogen mellom de to sivile gruppene (Kretsen og Koordinasjonskomiteen) og Milorgs sentralledelse blitt så tett at det hadde utkrystallisert seg et samlet lederskap som omfattet både de sivile og de militære delene av hjemmefronten. De sivile beredskapsoppgavene som ventet ved frigjøringen, forutsatte et nærmere samarbeid mellom de sivile og de militære delene av motstandsbevegelsen. Behovet for en slik presisering ble mer akutt våren 1944, da den hjemlige motstandskampen gikk over i en ny fase som krevde et mer aktivt og tilstedeværende lederskap.
I løpet av vinteren og våren 1944 kom dragkampen mellom den sivile hjemmefrontledelsen og ledelsen for den kommunistiske motstandsbevegelsen til syne gjennom polemikk i de illegale avisene. En felles ledelse for hele motstanden ble ytterligere aktualisert da disse motsetningene kom til overflaten. Den sivile hjemmefrontledelsen innså omsider at den måtte stå frem med en kunngjøring om sin eksistens som ledelse for frihetskampen i det okkuperte Norge. Eierskapet til begrepet, som både skulle være identitetsmarkør for paroler til befolkningen, og skulle fungere som signatur for instrukser til andre og underliggende sivile hjemmefrontorganer, ble derfor kunngjort. Dette skjedde i form av en egen proklamasjon om hjemmefrontens ledelse (HL).
Proklamasjonen, som var datert 12. april 1944 og ble kringkastet fra London radio 18. mai, gjorde rede for lederskapets grunnleggende mål for den norske frihetskampen. Kunngjøringen ble distribuert til en rekke undergrunnsaviser. Den ryddet all tvil av veien og punkterte anklagene fra de kommunistiske undergrunnsavisene om at hjemmefrontlederne hadde lagt planer for et autoritært og langvarig overgangsstyre etter frigjøringen.
Etter en reorganisering ved årsskiftet 1944–1945 bestod ledelsen av tolv medlemmer, og kort tid før frigjøringen 8. mai 1945 ble den supplert med ytterligere to representanter. 5. mai 1945 fikk HL fullmakt fra regjeringen til å opptre på dens vegne ved tysk kapitulasjon i Norge. HL nedla sitt mandat 14. mai 1945, da kronprins Olav og en delegasjon på fem statsråder var ankommet Oslo fra Storbritannia.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.