brevandring

Det er dokumentert helt tilbake til 1740 at Jostedalsbreen ble brukt som ferdselsvei både mellom Nordfjord og Sogn og mellom Jølster og Sogn. Det var beliggenheten til Jostedalsbreen som gjorde den til en hensiktsmessig ferdselsvei for lokalbefolkningen mellom Sognefjorden og Nordfjord, både for vanlig bygdesamkvem, men også for driftehandel.

I Hardanger krysset folk ofte Folgefonna fra øst til vest for å gå i kirken på motsatt side av breen, mens andre drev husdyr over til leid beite. De viktigste rutene over Folgefonna gikk fra Sørfjorden til Mauranger i Kvinnherad. Organisert trafikk med brefører startet så tidlig som i 1833. I begynnelsen gikk folk til fots, men etter hvert som turisttrafikken økte og det ble bygget rideveier opp til breen, kunne breførerne tilby hest og slede oppe på selve breplatået. I tillegg ble det bygget hvilehytter på begge sider av breen.

Dampbåttrafikk i fjordene utkonkurrerte etter hvert breene som ferdselsvei, og denne typen ferdsel opphørte nærmest helt i løpet av første halvdel av 1900-tallet. Den siste driftehandelen over Jostedalsbreen gikk likevel så sent som i 1923. Breene minket i omfang og størrelse, slik at de stadig ble vanskeligere å ta seg over. Samtidig begynte en økende interesse for turisme.

På starten av 1800-tallet var det folk som hadde ambisjoner om å forske og kartlegge fjellområdene, som besøkte breene. Botaniker og professor Christen Smith besøkte i tidsrommet 1807–1811 både Memurubreen og Fannaråkbreen. Som studenter oppsøkte Christian Boeck og Baltazar Mathias Keilhau breene i Jotunheimen. Med skissebøker og et forskerblikk dokumenterte de sine oppdagelser gjennom detaljerte skisser, akvareller og reiseskildringer og bidro på den måten til å vekke interesse og spre kunnskap om disse storslåtte fjellområdene.

Fra 1820- og 1840-årene er det, på tross av kartleggere og enkelte ivrige sjeler, et langt sprang frem til brevandringens andre pionértid. Denne perioden tar ikke til før i 1870-årene. Den første i rekken av virkelige viktige bidragsytere for brevandring i Norge var briten William Cecil Slingsby. Han gjennomførte en rekke nybestigninger og dristige turer på flere isbreer i Norge. Slingsby visste hvor dyktige bygdefolkene var til å ta seg fram i vanskelig terreng og over breene – siden de fra gammelt av hadde drevet handel og transport over breene. Slingsby valgte derfor med stor omhu ut lokale fjell- og breførere fra disse miljøene. William Slingsbys ønske var at norske fjellentusiaster skulle utvikle seg innen fjellsporten, og den som virkelig kom til å løfte arven etter ham, var bergenseren Kristian Bing. Han utviklet etter hvert alle de egenskaper som er viktig for en god brevandrer: utholdenhet, orienteringskunnskaper og tekniske ferdigheter. Bing ble en av landets dyktigste fjellklatrere og førstemann på en rekke topper og isbreer mellom Finnmark og Folgefonna. Bing ønsket å fremme interessen for fjellsport, og i 1895 stiftet han Bergen Fjellmannalag. Dette ble den første organisasjonen i landet som aktivt virket for å øke interessen for brevandring og enklere klatring. Laget arrangerte i 1908 den første fellesturen på isbre i Norge. Turen gikk til Jostedalsbreen og varte i seks dager.

I årene 1881–1885 reiste den franske geografen og tindebestigeren Charles Rabot gjennom Nordland på oppdagelsesreise. Den gang fantes det kun ett kart over Nord-Norge i målestokk 1:700 000 som Peter Andreas Munch hadde tegnet ut fra noen beskrivelser han hadde fått. Dette kartet var både unøyaktig og i flere tilfeller feil. Rabot brukte blant annet fire somre på å kartlegge Svartisen. Han oppdaget nye daler, og fant ut at Svartisen ikke var en sammenhengende bre, slik man tidligere trodde, men bestod av flere deler. Rabot likte Nordland godt og kartla store områder på Helgeland på slutten av 1800-tallet.

I 1820-årene var det såpass stor interesse for breene at det ble opprettet et offentlig veiviservesen som skulle betjene turister og forskere. I 1828 ble lokalkjente breførere ansatt av amtmannen i Nordre Bergenshus Amt for å være veivisere på Jostedalsbreen. Dette veivisersystemet eksisterte gjennom mesteparten av 1800-tallet. Den første kjente bestigning av Galdhøpiggen er registrert i 1850. Det var bestyreren på Spiterstulen, Steinar Sulheim, kirkesanger Ingebrigt N. Flotten og lærer Lars Arnesen. Fem år senere gikk den første turisten opp, og i 1885 stod den første steinbua ferdig ved Juvvatnet, bygget for å gi overnatting til breturister. Snart fikk flere turister interessen for å stå på Norges høyeste fjell. Nå er det daglig føring til Galdhøpiggen i sommerhalvåret og mange tusen tar turen i lange taulag over breen.

På Finse blomstret turistlivet da Bergensbanen åpnet i 1909 og økte interessen for Hardangerjøkulen. Flomkatastrofene i Simadalen gjorde området kjent, og Demmevasshytta på vestsiden av Hardangerjøkulen bidro til at området ble veldig populært blant brevandrere. Hardangerjøkulen var også den første isbreen hvor det hver dag i hele sommersesongen ble opprettet fast breføring og til og med en fast rute for beltekjøretøy.

Fra 1890 organiserte Den Norske Turistforening (DNT) en egen patentførerordning, inspirert av sveitsiske fjellførere. Patentførerne hadde ansvar for trygg ferdsel over breene, og kunne føre både turister og lokalbefolkning – til og med brudepar på vei over breen. Frem til utbruddet av første verdenskrig i 1914 var det i hovedsak folk i øvre sjikt i samfunnet som hadde tid og penger til reiseliv og fjellturisme. Det første kurset for patentførere ble arrangert på Turtagrø i Jotunheimen i 1912 med Ole Berge som praktisk kursleder.

DNT bygget også hytter og ga tilskudd til private overnattingssteder utenfor de typiske vandrerområdene for å øke interessen for brevandring. Hyttene i Jotunheimen ble tidlig i 1930-årene utstyrt med bretau for å øke interessen for turer utenom de vardede rutene. Interessen for fotturisme utviklet seg mye utover 1900-tallet, og det oppsto etter hvert et skarpt skille mellom de vanlige fotturistene som gikk rundt breene og de få klatre- og breinteresserte. Systemet var aktivt frem til 1960-tallet. Etter dette tok brekurs over som hovedmåte å spre kompetanse på, og Øivind Kulberg var en sentral person i å etablere moderne breopplæring. Da hadde bresporten fått et kraftig oppsving, med økt kunnskap om bre og sikker ferdsel økte. Med brekurs og forbedrede kart, begynte folk å ta seg frem på egen hånd. Brevandring gikk fra å være en eksklusiv aktivitet for eliten til å bli tilgjengelig for folk flest, spesielt utover 1980- og 1990-tallet.

På 1990-tallet var de fleste breene på sitt største i Norge i nyere tid, og brevandring ble stadig mer populært. Briksdalsbreen, Nigardsbreen, Bødalsbreen, Svellnosbreen, Engabreen og Styggebrean på vei opp til Galdhøpiggen var breer som mange søkte seg til. Flere av disse breene har imidlertid smeltet mye. Noen av breene, som Briksdalsbreen og Bødalsbreen, er blitt uegnet til å føre turister på. Noen av breene har blitt mer krevende å gå på, for eksempel Svellnosbreen. På 1990-tallet var det ikke uvanlig å ha med 35 gjester på en føringstur, alle med firepunktsbrodder under føttene og tauet knyttet opp under brystet. Det er ikke lenger mulig. På 1990-tallet var denne breen grei og enkel å komme seg til. Nå bør brevandrerne ha skikkelige stegjern, isøks og sele for å ferdes her. På slutten av 1990-tallet kom standarder og retningslinjer for hvordan man kunne ferdes på breen, og da i hovedsak standarden fra Norsk Fjellsportforum. Dette var ingen juridisk bindende lovverk, men de fleste aktører valgte å følge disse standardene.