Tofet

Arkeologer har også overført betegnelsen, tofet, til spesielle gravplasser i de gamle fønikiske koloniene i Middelhavet og Nord-Afrika, som inneholder urner med aske etter små barn. Vår kunnskap om barneofringene på disse stedene stammer fra arkeologiske utgravninger og greske og romerske forfattere. Det er ikke funnet beskrivelser av slike ritualer fra karthagerne selv.

På moderne, og særlig muntlig hebraisk, brukes tofet også som beskrivelse av noe som føles som et inferno eller et veldig varmt sted. I kombinasjon med ordet for ild (esh tofet) kan det også beskrive heftig bombing eller kraftig beskytning.

Bibeltekstene fordømmer både ofring av barn til kanaaneiske guder som avskyelig og som frafall fra Jahve. «Du skal ikke gi noen av dine barn til Molok» er en av lovene Jahve, forbyr (3. Mosebok 18,21). En annen tekst forbyr å ofre barn til andres guder (5. Mosebok 12, 28–31). Her nevnes ikke noe gudenavn eller offersted. Men i Kongebøkene nevnes både Tofet, Hinnomdalen og ulike kanaaneiske guder.

Fordømmelsene og anklagene rettes spesielt mot Judarikets konger, som Akas (cirka 735–727 fvt.) og Manasse (cirka 697–642 fvt.) samt til befolkningen i Jerusalem. Tekstene sier: «Ingen skal la sin sønn eller datter gå gjennom ilden for Molok» (2. Kongebok 23.10), men ifølge 2. Kongebok 16,3 gjorde Akas nettop det.

Kong Joshia gjennomførte religiøse reformer i 622 fvt. og all «fremmed» kult i landet skulle utryddes (2. Kongebok 23,10). Men profetene Jeremia og Esekiel, som virket rundt 50 år senere, fordømmer (på vegne av Jahve) likevel Judas konger og folket for å tilbe «fremmede» guder.

Jeremia anklager dem for å ha bygget offerstedene i Hinnomdalen, der de «brenner sine sønner og døtre i ilden» (Jeremia 7,31–32). Offer– og gravplassen skal derfor ikke lenger kalles Tofet, men Drapsdalen. Befolkningen refses også for å tenne ild for andre guder, bygge offerhauger for Baal og gi ham sine sønner som brennoffer (Jeremia 19,5–6). Jahve truer også med å gjøre både kongens og befolkningens hus urene som Tofet fordi de ofret til fremmede guder på takene sine (Jeremia 19,12–13).

Profeten Esekiel sammenlikner befolkningen i Jerusalem med horer, og anklager dem for utrosskap og for å gi Jahves gaver til avgudene sine, samt la Jahves sønner «gå gjennom ilden for gudebildene» (Esekiel 23,37 og 16,21). Hva uttrykket «å gå gjennom ilden» innebar er fremdeles omstridt. Ifølge rabbinsk tradisjon dreide dette seg ikke om å brenne barnet, men om å «føre det gjennom ilden» for å deretter å overlevere det til Baals prester. Noen forskere mener dette kan være forklaringen, andre mener det dreide seg om et brennoffer.

Barneofringer, til Jahve blir ikke fordømt på samme måte. De mest kjente eksemplene er fortellingen om Abraham som blir bedt om å ofre sin sønn Isak for å vise sin troskap mot Jahve, og den gripende historien om Jeftas datter som ble ofret som et resultat av farens løfte til Jahve (Dommerboken 11, 29,40). Mindre kjent er fortellingen om Hiel fra Betel som ofret sin sønn til Jahve i forbindelse med gjenoppbyggingen av Jeriko (1. Kongebok 16,14).

Fønikerne (romernes punere) var et handelsfolk som levde i dagens Libanon, deler av Syria og Det nordlige Israel. Allerede på 1200–tallet grunnla de handelskolonier i det sentrale og vestlige Middelhavsområdet. Nyere genetisk forskning har vist at de fønikiske bosetterne etter hvert blandet seg med lokalbefolkningen, men at denne blandingsbefolkningen fortsatte å praktisere fønikisk religion og kultur.

Rester etter gravplasser (tofet) fyllt med små urner med barneaske er funnet både i Nord-Afrika, Sardinia, Malta, Tunis og Sicilia. Den største, og mest kjente ligger i Karthago, i utkanten av den moderne byen Tunis. Systematiske arkeologiske utgravninger av byens tofet begynte allerede på 1920–tallet og fortsetter ennå. Plassen skal ha vært i bruk fra 800–tallet fvt. og frem til 146 evt., da romerne la byen i grus og bygget en romersk by på ruinene. Forskere mener at det, gjennom tidene, kan ha vært opptil 20 000 urner begravet her.

De viktigste gudene i de fønikiske koloniene var Baal (Baal Hamon), og fra 500–tallet gudinnen Tanit, som hadde mye felles med den kanaaneiske Astarte. Gravene er ofte markert med en liten stein eller stele, der det kan være både bilder av Tanit eller Baal Hamon og takksigelser som «Gud hørte meg og velsignet meg» og «til Herren Baal Hamon».

• Det gamle Israel
• Baal
• Tanit
• fønikerne
• Kanaan

• Masteroppgave: Spedbarnsofring i Kartago: Gresk-romersk propaganda eller virkelige hendelser?