Perikles

I 462 fvt. bidro han, sammen med Efialtes, til å frata det aristokratiske Areopagosrådet makt, og i 457 ble adgangen til å bekle de høyeste embeter utvidet. Perikles fikk innført diettpenger for deltakelse som jurymedlemmer i folkedomstolene. Gradvis ble også medlemskap av folkerådet og andre verv omfattet av diettgodtgjørelsene. Alt dette bidro til at Athen ble mer demokratisk, da det nå ble enklere for vanlige borgere å sette av tid til å delta i statens styre.

Perikles sto også bak loven fra 451 fvt. som innskrenket athensk borgerrett til dem som både hadde en athensk mor og far. Samtidig som verdien av borgerretten økte, ble den altså mer eksklusiv. Dette gjorde det også lettere for athenske borgere å gifte vekk sine døtre og holde arv og medgift innenfor borgerbefolkningen.

Ved en rekke slike populære tiltak utmanøvrerte Perikles sine politiske motstandere, spesielt Kimon, og han var fra 440-årene inntil sin død athenerfolkets faktiske leder. Hans formelle maktgrunnlag var strateg-embetet, som han ble valgt til hvert år fra 444 fvt. Sin reelle makt fikk han gjennom sin innflytelse over den athenske folkeforsamlingen, som han behersket med sine talegaver.

Utenrikspolitisk var Perikles talsmann for avspenning med Persia og oppbygging av en sterk athensk sjømakt gjennom det deliske (attiske) sjøforbund. Flåten gav arbeid til mange athenere som dermed ble Perikles' og demokratiets støtter. I tillegg sikret den korninnførselen og Athens posisjon som marked for hele Hellas.

Gjennom sjøforbundets tributter og på andre måter som handel og sølvgruver, ble Athen en rik by. Sjøforbundet fikk stadig mer karakter av et athensk sjøimperium under Perikles, da størrelsen på tributtene ble diktert av athenerne og brukt også på annet enn militære formål. Perikles brukte mye av rikdommen til byggearbeider, blant annet Akropolis og Elevsis, noe som sikret beskjeftigelse for folket og gjorde byen til en attraksjon. Parthenon-tempelet ble påbegynt i 447.

Perikles' strategi for krigen med Sparta og dets forbundesfeller, Peloponneserkrigen, var å ramme motstanderne i flåteslag, og unngå å møte dem i slag på land. Spartanerne herjet i Attika rundt Athen, men kunne ikke nå inn til selve byen hvor borgerne hadde søkt tilflukt. Forsyningene fikk borgerne fra havnebyen Pireus, ved hjelp av flåten og de lange murene som forbandt havnebyen med Athen. Athens rikdom, murer og imperium var altså en garanti for seier, mente Perikles. Etter Perikles' død ble denne strategien forlatt.

Plutarks biografi om Perikles er oversatt av Henning Mørland i Plutarchos, Livsskildringer (bind 1., 1967).

• Det athenske demokrati
• Peloponneserkrigen
• Den greske antikken
• Den greske antikkens historie