Mange av Modianos romaner har emne fra andre verdenskrig. Romanfigurene har ofte et flertydig forhold til den tyske okkupasjonen: Flere av dem er kollaboratører eller svartebørshandlere. I begynnelsen av forfatterskapet var Modiano særlig opptatt av det såkalte «franske Gestapo», særlig gruppen som hadde sitt hovedkvarter i rue Lauriston i Paris. Senere har han blant annet konsentrert seg mer om skjebnen til franske jøder under andre verdenskrig, som i Dora Bruder (1997, norsk oversettelse 2019) og i forordet til Hélène Berrs Dagbok 1942–44, utgitt i 2008 (Journal 1942–1944; norsk oversettelse samme år).
Romanen Villa triste fra 1975 markerer en ny retning i forfatterskapet. Andre verdenskrig er fremdeles tematisk til stede gjennom en rekke allusjoner, men handlingen er lagt til forfatterens egen ungdomstid på 1960-tallet. I Villa triste er det særlig Algerie-krigen som utgjør det historiske bakteppet, men i senere bøker kretser Modiano også rundt andre viktige politiske hendelser fra denne tiden, blant annet, i romanen L'Herbe des nuits (2012, Nettenes gress), Ben Barka-affæren, om den marokkanske opposisjonspolitikeren Mehdi Ben Barka som 29. oktober 1965 ble bortført utenfor Brasserie Lipp i Paris, og senere likvidert.
Med Villa triste og de påfølgende romanene gjør de temaene som Modiano særlig har blitt kjent for, seg virkelig gjeldende i forfatterskapet: Forsøket på å holde fast en svunnen tid, på å redde navn, personer, steder og hendelser fra glemselen; ønsket om å forstå – eller huske – hvem man selv virkelig er og hva som egentlig har skjedd; en forkjærlighet for unge mennesker som drømmer om å rømme til nye steder og finne nye horisonter.
Modiano ble en bemerket forfatter allerede med debuten i 1968, men han fikk sitt store gjennombrudd med Gater i mørke i 1978. Her møter vi privatdetektiven Guy Roland, som bestemmer seg for å etterforske sin egen fortid etter at byrået han arbeider for stenger. Roland lider nemlig av amnesi; han husker ingenting fra sitt eget liv før han begynte å arbeide i detektivbyrået. Han følger en ledetråd som fører ham til en ny ledetråd, og slik, spor etter spor, finner han gradvis ut mer om seg selv, og minnene begynner også å komme tilbake. Etterforskingen leder ham til en skjebnesvanger episode som fant sted under andre verdenskrig.
I en av hans mest kjente bøker, Dora Bruder (1997), forsøker Modiano å gjøre rede for historien til ei ung jødisk jente, Dora Bruder, som hadde rømt fra den katolske kostskolen hun bodde på i desember 1941, og som senere ble deportert til Auschwitz og drept der. Modiano oppdaget i 1988 en notis i en avis fra 1941, der foreldrene etterlyste Dora, og senere fant han navnet hennes i en oversikt over jøder som hadde blitt deportert fra Frankrike under krigen. Først visste han ikke så mye om henne, så han skrev romanen Voyage de noces (1990, 'Bryllupsreise') basert på det lille han visste. Han fortsatte imidlertid å samle inn opplysninger om henne, og i 1997 publiserte han en form for biografi – blandet med sin egen historie og historier om faren sin – der han både forteller deler av livshistorien hennes og lar henne beholde flere av sine hemmeligheter.
I flere av Modianos bøker spiller urban geografi en viktig rolle. Særlig Paris står helt sentralt i forfatterskapet. Paris' plasser, gater og flere konkrete adresser og bygninger skildres utførlig. I 70 bis, Entrée des artistes (2025; '70 bis, Kunstnerinngangen'), skrevet sammen med musikeren Christian Mazzalai, skriver de frem historien til adressen 70 bis, rue Notre-Dame-des-Champs i Paris, som flere kunstnere var knyttet til, blant annet Monet, Renoir, Picasso, George Sand og Ezra Pound. Modiano interesserer seg i flere bøker nettopp for hvordan stedene folk har bodd eller vært innom, bevarer spor etter dem, og slik skriver dem inn i et felles, kulturelt minne.
Modiano er en av de franske forfatterne som tydeligst har brutt med «nyromanen», og som forteller en tradisjonell, engasjerende historie. Bøkene inneholder imidlertid også elementer av parodi og pastisj, og bevisste inkonsekvenser og brudd på sammenhengen i fortellingen skaper en stemning av angst og uro. Hans første romaner er preget av en åpent provoserende og svært ekspressiv stil, mens romanene etter 1975 er mer melodiøse og nostalgiske i stilen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.