Jean-Paul Sartre

Tittelen Væren og intet henspiller på et syn på menneskets tilværelse som er grunnleggende i Sartres filosofiske prosjekt. Han skiller mellom for-seg-væren, som betegner bevisste vesener, og i-seg-væren, som omfatter alle andre ting, som ikke har bevissthet. Førstnevnte kjennetegnes av en overskridelse (transcendens) av det umiddelbart værende, i form av å kunne erfare og forholde seg til urealiserte muligheter i situasjonen man befinner seg i. For Sartre bygger denne overskridelsen på en negerende eller avvisende distanse til det som er, i betydningen at det værende erfares i lys av noe det ikke er – altså intethet. Sartres beskrivelse av å erfare fraværet av sin venn, Pierre, på kafeen hvor de skulle møtes, er et kjent eksempel på dette.

Disse tankene ligger også til grunn for Sartres syn på frihet. På den ene siden er vi alltid preget og begrenset av vår faktisitet, de konkrete omstendighetene vi befinner oss i. Men på den andre siden er vi alltid også noe utover disse omstendighetene, i form av bevisstheten om mulighetene de rommer. Dette gir mennesker en absolutt frihet: vi har alltid et valg om hvordan vi forholder oss til vår nåværende situasjon. Dette gjelder selv i situasjoner hvor det fysiske handlingsrommet er ekstremt begrenset. Selv innelukket i en trang celle, har fangen frihet til å velge hvordan han reagerer på denne situasjonen – for eksempel med aksept, resignasjon, eller ved å planlegge rømningsforsøk. Gjennom disse valgene skaper vi oss selv. Dette er kjernen i Sartres kjente utsagn om at «eksistensen går forut for essensen». Det vil si, identiteten vår – hvem vi er – formes gjennom det vi gjør (valgene vi tar), heller enn av en på forhånd gitt essens. Som mennesker slipper vi aldri unna slike valg: å la være å aktivt og bevisst gjøre et valg, er også å velge. Derfor er vi, som Sartre sier, dømt til å være frie.

Bevisstheten om at man må velge uten at det finnes noe på forhånd gitt «riktig» alternativ, skaper angst som mange flykter fra. Flukten kan bestå i å underkaste seg bestemte verdisystemer (konvensjonelle, tradisjonelle, religiøse, og så videre), som om de var gitt uavhengig av ens egne valg, uten at man selv er ansvarlig for hvordan man lever. Skillet mellom det å erkjenne og aktivt forholde seg til sin egen frihet og det å flykte fra den gjennom selvbedrag, står sentralt i Sartres tenkning. Å gjøre det første innebærer en autentisk måte å forholde seg til sin frihet på, mens det andre svarer til det Sartre kaller vond tro.

I likhet med andre fenomenologer, så Sartre på intersubjektivitet– det mellommenneskelige – som et grunntrekk ved menneskets tilværelse. Han er særlig kjent for å fokusere på negative og konfliktfylte sider knyttet til dette. Kjernen i dette er tanken om den andres blikk som noe som utfordrer bevissthetens frihet og transcendens. Vi eksisterer ikke bare for oss selv, men også for andre. Dette innebærer at vi kan fremstå som objekt for andre, noe med en bestemt, fastsatt identitet som kan dømmes eller defineres utenfor vår kontroll og uavhengig av vår egen selvforståelse. Som en reaksjon på dette vil vi ofte forsøke å gjøre den andre til objekt for oss. Møter mellom mennesker vil derfor ofte ta form av en kamp om å bevare seg selv som subjekt gjennom å objektivere den andre. Sartres beskrivelse av denne kampen er sterkt inspirert av Georg Wilhelm Friedrich Hegels analyse av kampen om anerkjennelse i herre-knekt-dialektikken. Hos Hegel fremstår konflikten imidlertid som et stadium som kan føre til gjensidig anerkjennelse, mens Sartre legger større vekt på de vedvarende og uløste spenningene i forholdet mellom mennesker.

Det berømte utsagnet «helvete er de andre», som ytres av karakteren Garcin mot slutten av skuespillet For lukkede dører (Huis clos, 1944), må forstås i lys av dette. Utsagnet har ofte blitt misforstått som at relasjoner til andre mennesker alltid og nødvendigvis er et «helvete» i betydningen pinefull straff. Poenget er snarere at det er gjennom den andres blikk at våre handlinger blir dømt og vurdert, og at vår egen selvforståelse uunngåelig konfronteres med måten andre ser oss på. Hvis vi opplever at vi blir negativt vurdert av andre, og vi gjør oss selv for avhengige av deres vurdering av oss, så vil vi pines av den andres blikk.

Senere ble Sartre stadig mer opptatt av forholdet mellom sin frihetsfilosofi og marxismen. Særlig er Critique de la raison dialectique fra 1960 et forsøk på å forene eksistensialisme og marxisme. Andre filosofiske verker er blant annet La Transcendence de l'égo fra 1936 og Question de méthode fra 1957. Sartres filosofi har klare etiske implikasjoner, men han fullførte aldri noen etikk. Forarbeider til en moralfilosofisk avhandling utkom posthumt, Cahiers pour une éthique fra 1983.