antikkens filosofi

Felles for det første filosofene, som gjerne kalles naturfilosofer eller førsokratikere, var interessen for verdens «urstoff» og de fundamentale prinsipper eller krefter i kosmos. Den første vi kjenner navnet til er Thales fra Milet som hevdet at vannet er alle tings urstoff. Andre, hvis tenkning er bevart i fragmenter, er Anaximander og Anaximenes. Til førsokratikerne hører også Heraklit og Parmenides, som er kjent for sine teorier om bevegelse og forandring i naturen.

En annen gruppe som hører til førsokratikerne var pytagoreerne. Dette var en mangfoldig gruppe med Pytagoras selv som den mest kjente, men i den gruppen inngikk også en lang rekke tenkere som vi for noen dels bare kjenner navnet på, mens det fra andre finnes enkelte fragmenter. En av disse var Theano fra Crotona som forsøkte å relatere pytagoreisk harmonilære til kvinners liv. Et annet eksempel er fragmentene fra Aesara av Lucania, hvor hun utviklet en teori om en tredelt sjel som likner svært mye på den platonske.

Den naturfilosofiske spekulasjonen nådde sitt høydepunkt med antikkens «atomister», blant andre Levkippos og Demokrit, rundt år 400 fvt.

I den demokratiske bystaten Athen kom moralske og samfunnsmessige spørsmål i fokus gjennom diskusjonene til sofistene. Dette kalles gjerne «den antroposentriske vendingen» i gresk filosofi, det vil si en vending fra fokus på naturen til fokus på mennesket. De viktigste sofistene var Protagoras, Gorgias, Hippias, Trasymakos og Kallikles. Sofistene forsvarte i hovedsak skeptisisme i kunnskapsteoretiske spørsmål og relativisme i moralske og politiske spørsmål. Mest kjent var de nok som lærere i retorikk og visdom.

I denne tradisjonen, som stilte spørsmål ved slike ting som forholdet mellom natur og lov, mellom menneskenaturen og moralen, fremstod Sokrates som en av de mest sentrale på slutten av 400-tallet. Han ble, med sitt vitebegjær og sine evner til å stille spørsmål, senere holdt frem som et filosof-ideal.

Sokrates ble dømt til døden for at han skulle ha villedet ungdommen og for å ikke ha praktisert de greske gudene, noe som er legendarisk fremstilt av i den platonske dialogen Forsvarstalen. Han videreførte sofistenes fokus på mennesket, men i motsetning til dem forsvarte han en objektivisme i kunnskapsteoretiske, moralske og politiske spørsmål. Han etterlot seg ingen skrifter, men er kjent gjennom sin elev Platon, en av tidenes betydeligste og mest innflytelsesrike filosofer. Foruten om Platon har historikeren Xenofon og komediedikteren Aristofanes skrevet om Sokrates.

• Les mer om sofistene og Sokrates.

Platon grunnla sin skole i nærheten av tempelområdet Akademeia ved Athen. Skolen tok navn etter området, og ordet har derfor siden kommet til å betegne et høyere lærested. Med utgangspunkt i Sokrates, skapte Platon en idélære med skarpt skille mellom sansenes og ideenes verden. Han grunnla en skole i nærheten av tempelområdet akademeia; ordet har siden kommet til å betegne et høyere lærested.

Platon tok utgangspunkt i Sokrates' lære om allmennbegrepene, og utviklet denne videre fra å være en definisjonslære i moralens tjeneste til å omhandle generelle artsbegreper. Platon opphøyet begrepene til å bli ideer med sin egen reelle eksistens i en oversanselig verden. Derved blir Platons syn sterkt dualistisk; sansenes verden står mot ideenes verden. Samtidig innebærer hans lære en nedvurdering av empirisk erkjennelse og sanseerfaring til fordel for den rene fornuftserkjennelse. Den klassiske versjonen av idélæren fremstilles i dialogen Staten og, på et litt mer metaforisk vis, i dialogen Drikkegildet i Athen. I sistnevnte dialog forteller Sokrates at han ble innviet i denne læren av filosofen Diotima fra Mantinea.

Karakteristisk for Platon er også at han utviklet en teori om «idealstaten», det vil si en teori om hvordan staten ideelt sett bør bygges opp. Idealstaten består av tre klasser, nemlig styrere, forsvarere og produsenter. Styrerne skal lede staten, forsvarerne skal forsvare den, mens produsentene skal sørge for det materielle underholdet i staten slik som mat, bolig og klær. Til grunn for denne tredelingen ligger hans teori om en tredelt sjel, som altså ligger nært opp til Aesaras teori. Alle mennesker har de tre sjelsdelene i seg, men hos styrerne er fornuften dominerende, hos forsvarerne handlekraften, og hos produsentene begjæret. Av denne grunn er dyden visdom den mest sentrale for styrene, dyden mot for forsvarerne og dyden måtehold for produsentene. En stat som er organisert på denne måten, hvor alle gjør det de er best skikket til, vil være rettferdig. Svært karakteristisk for idealstaten er dessuten at Platon går langt i å fremme en teori om likestilling mellom kjønnene.

• Les mer om Platon.

Platons mest kjente elev var Aristoteles, som også har hatt fundamental betydning i filosofiens historie. Aristoteles virket som lærer for Aleksander den store av Makedonia og grunnla skolen Lykeion, også kalt den peripatetiske skole.

Aristoteles behandlet i sine verker alle datidens kjente vitenskaper, blant annet biologi, estetikk, etikk og politisk filosofi. Han gikk mer systematisk og empirisk til verks enn Platon og delte vitenskapene inn i teoretiske (ontologi, epistemologi, metafysikk), praktiske (etikk, politisk filosofi) og tekniske disipliner (estetikk, retorikk, håndverk).

Aristoteles tok avstand fra sin lærer Platon på mange punkter. Han benektet at ideene hadde egen eksistens atskilt fra tingene: De eksisterer i tingene som deres vesen eller form. Formen er det felles og spesifikke for alle individer av samme art. Menneskets form og vesen er dets fornuftssjel. Derfor er det riktig å definere mennesket som det fornuftsbegavede dyr selv om sjelen også omfatter det vegetative og animalske området. I motsetning til form er stoff det som individualiserer tingene. Gjennom denne filosofien, overlevert via arabiske tenkere, blir Aristoteles opphavsmann til en hovedretning i den senere universaliestriden som særlig i middelalderen raste mellom realister og nominalister.

I århundrene etter at Aleksander den stores rike falt sammen, fantes i den antikke verden et mangfold av religiøs og filosofisk spekulasjon.

Epikur, som ca. 300 fvt. grunnla en filosofisk skole i Athen, fikk stor betydning med sin sokratisk inspirerte moralfilosofi. Nyplatonikerne og stoikerne er blant skolene som forsøkte å lage helhetlige syn eller systemer. Blant annet gav de stoiske filosofene viktige bidrag til etikk og logikk. Med Romerrikets fremvekst, gikk stoisismen opp i en syntese med romersk samfunnstenkning og senere med kristne tanker, og etikken kom i forgrunnen.

Blant nyplatonikerne var spesielt Plotin, med sin lære om det ene, betydningsfull. Der hvor stoisismen vektlegger fornuften og forsøker å kvitte seg med følelsene, vektlegger epikureerne følelsene og deres betydning for menneskelivet. Et særtrekk ved epikureerne var at deres møter og diskusjoner var åpne for så vel kvinner som slaver.

• Les mer om stoisk filosofi

Med Romerrikets fremvekst gikk stoisismen opp i en syntese med romersk samfunnstenkning og senere med kristne tanker, og etikken kom i forgrunnen. Eksponenter er blant andre Seneca, Epiktet og Marcus Aurelius, «filosofen på keisertronen», som reflekterte over moralspørsmål i dagbokform.

En filosof som var svært berømt i samtiden, men som vi dessverre ikke har besvart noen filosofiske skrifter fra, er Hypatia fra Alexandria. Hun var dessuten en fremragende matematiker og astronom.

Fra antikken ble grekernes filosofi overlevert via de arabiske filosofene, og kunne derfor danne fundamentet for filosofisk og naturvitenskapelig spekulasjon i middelalderen, renessansen og senere.

• Les mer om filosofi i middelalderen

• filosofi
• filosofiens historie
• vestens filosofer