Alf Prøysen

Plassen Prøysen lå idyllisk nok langs Præstvægen på Rudshøgda, men tilhørte gården Hjelmstad og var husmannsplass på oppsigelse. Da Alf Olafsen ble født, hadde familien allerede to døtre, Marie og Margit, i tillegg til Olaf Evensen, som vokste opp som sønn i huset.

Familien disponerte 10 mål jord, til dels utmark, og hadde beiterett i skogen. Faren hadde arbeidsplikt på gården i sommerhalvåret mot 50 øre dagen og dro på tømmerhogst om vinteren. Familien var fattig, men sultet aldri, og hjemmet var preget av omtanke og kjærlighet.

Fra den livlige moren arvet Alf stolthet og trass, humor, fantasi og leselyst. Han var annerledes helt fra starten, liten og ofte syk. Han trivdes best innendørs med lesing og tegning og var utpreget upraktisk, noe som passet dårlig i et samfunn der livsløpet og kjønnsrollemønsteret var lagt på forhånd. Han var skoleflink, og utrolig nok fikk han to års «utsettelse» før han skulle i tjeneste på en gård. Han gikk et års fortsettelseskurs i nabobygda og i 1931/1932 på fylkesskolen i Ringsaker, der han begynte å kalle seg Alf Prøysen.

På 1930-tallet livnærte Prøysen seg som griskokk (person med ansvar for å fôre griser) og fjøsrøkter. Han skrev også dikt og sanger som etter hvert ble trykket i publikasjoner som Arbeidermagsinet, og han arbeidet med lokale revyer. Den beskjedent utstyrte novellesamlingen Dørstokken heme ble straks lagt merke til i avisen Friheten, der Aksel Sandemose (1899–1965) skrev at han i boken kunne se «alt det en fant i de første og tydelige dikteriske begynnelser hos en Ibsen eller Hamsun».

Det er typisk for Prøysens fortellinger at de starter lyst og lettsindig, men deretter får en dyster kjerne som viser det landlige klassesamfunnets psykologiske tak på sine svakeste medlemmer. I novellen Kromma på Dal blir leseren vitne til et opprør som varer lenge nok til at det kan inspirere iallfall én annen person, og denne personen er Gunvor Smikkstugun, som blir den sentrale skikkelsen i Trost i taklampa. Hun har flyktet til byen og foretrekker anonymt fabrikkarbeid fremfor slavekontrakt på gårdene i Hedmark. Hun har ingen illusjoner og ingen ressurser utover en ukuelig personlighet som gjennomskuer alt hykleri og all den idylliseringen av jordbrukslivet som lærer Brekkestøl, redaktør Gregersen og fremfor alt den romantiske dikter Lundjordet står for.

Boken slutter med Gunvors inspirerte utskjelling av Lundjordets feite fraser, men hun unnes ingen annen triumf enn akkurat dette. Samtidig er Prøysens realisme for stor til at Gunvors eget samfunnssjikt slipper mye billigere enn storfolkene i bygda. Det er like deler humor og seig virkelighet i Gunvors latterliggjøring av skolebøkenes fremstilling av de fattige.

Trost i taklampa satte salgsrekord, 52 000, i utgivelsesåret. Romanen ble like stor suksess som teaterstykke på Det Norske Teatret i 1952, ble film i 1955 og Norges første helstøpte musikal i 1963, med musikk av Finn Ludt, Sølvi Wang som Gunvor og Blåklokkevikua som gjennomgangstema. Lest i ettertid fremstår den som mindre morsom og mest sår i sin fint konstruerte oppbygning, sine nære og troverdige skikkelser og sin vakre bruk av hedmarksdialekt.

Det store gjennombruddet som visedikter kom i 1948 med både barneviser som Blåbærturen og Lillebrors vise og de sprelske Husmannspolka og På Hamar med slakt. Han innledet et nært og fruktbart samarbeid med komponisten Finn Ludt, og få år senere med Bjarne Amdahl. Med stort platesalg og hyppige opptredener i radio ble Prøysen rikskjendis og solgte ufattelige 135 000 eksemplarer av viseboken Drengstu'viser. Han dro på landsomfattende turné med Herberths Cirkus Rex og opptrådte for norske soldater i Tyskland sammen med Alfred Maurstad.

Prøysens viser er klassikere enten de handler om barn (Lillebrors vise, Lille Måltrost) eller voksne, og enten de skildrer fest og liv eller død og sorg. I den lystige Æille så nær som a Ingebjørg kan vi ane hele hans unike kombinasjon av presist sette scener, folkelig overskudd, skjev humor og distansert livsvisdom. Den begynner slik:

I kvell var det brølløpp på ’Solvang’ kafé,
hele bygda er med på det som ska skje,
og brura og brudgommen kjæm som en vind
ifrå fotograf Lind og står kinn imot kinn.
Ja her møtes æilt som kæin krype og gå,
:/: æille så ner som a Ingebjørg. :/:
Og karamell-pudding og is ska dom få,
æille så ner som a Ingebjørg,
ja æille så ner som hu.
Og brudgommen takke for brura og sa:
«Je skaffe meg jobb, vi ska få det så bra!»
Og brur-folka trudde det brudgommen sa!
Æille så ner som a Ingebjørg,
for hu hadde hørt det før.

Prøysen samarbeidet særlig med Alf Cranner og skrev også for Åse Kleveland og Birgitte Grimstad. I 1965 oversatte han musikalen Trollmannen fra Oz, fremført med Wenche Myhre. De nye visene hans i denne perioden, som Så seile vi på Mjøsa, Du ska få en dag i mårå, Jørgen Hattemaker og Æille har et syskjenbån på Gjøvik kommuniserte med den nye generasjonen.

Som sanger hadde Alf Prøysen ikke noe stort teknisk register, men varme, sterkt særpreg og en musikalitet som på det beste nærmet seg en jazzsangers. Både med tekster til tradisjonelle melodier som han hadde plukket opp på sin vei, og i samarbeid med samtidige komponister, er hans sangtekster på høyt litterært nivå, uten noen gang å miste fotfestet i populærkulturen.

Prøysen skrev en rekke fortellinger for barn, og mest suksessrike var radio- og bokserien om Teskjekjerringa. Serien startet med Kjerringa som ble så lita som ei teskje i 1957, og nye bøker fulgte i 1960, 1965 og 1967, alle utgitt i mange opplag, illustrert av Borghild Rud i Norge og Bjørn Berg i Sverige.

Teskjekjerringa ble en norsk barnebokklassiker og internasjonal suksess av dimensjoner. I Sverige, hvor bøkene kom ut før de kom ut i Norge, ble populariteten forsterket gjennom TV-serien fra 1967 hvor Birgitta Andersson var Teskedsgumman. Senere er den blant annet blitt japansk tegnefilm og utgitt i klassikerserien til Penguin Books.

Våren 1970 døde Prøysen av kreft, bare 56 år gammel. Dødsfallet ble møtt med landesorg, og Alf Prøysen ble den første, og vel egentlig eneste, som har startet i populærkulturen og fått sitt siste hvilested i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund, ikke langt fra Bjørnson og Ibsen.

På sitt stillferdige vis hadde Alf Prøysen fått status som selvfølgelighet, og det var som om en hel nasjon våknet. Det utviklet seg den reneste Prøysen-feber gjennom 1970-årene. Den avtok noe i 1980-årene og steg til voldsomme dimensjoner rundt 80-årsjubileet i 1994. Ved Prøysenhuset på Ringsaker er det gjort en betydelig innsats i konserverings- og utstillingsøyemed siden slutten av 1980-årene.

Prøysens store popularitet skygget i hans levetid for hans dypere litterære kvaliteter. Det tok litt tid før han ble anerkjent som en av etterkrigstidens uomgjengelige norske forfattere, uansett sjanger. Fremdeles i 1972 kunne Olav H. Hauge bemerke i sin dagbok at «Prøysen var ein rik feit kjendis og gromegut for storfolket», men også han endret oppfatning etter hvert, kanskje under påvirkning av sin yngre venn Jan Erik Vold. I 1975 proklamerte Vold at «Prøysen er noe av det fineste vi har hatt og (trolig) kommer til å få når det gjelder norske skrivere», og samme år karakteriserte Prøysens gode venn Alf Cranner ham på en måte som ville ha vært en Shakespeare verdig:

«Han hadde et ansikt som på enkelte gamle skuespillere, så bevegelig at det kan gi fra seg et hvilket som helst uttrykk! En skuespiller som har spilt alle roller. Etter hvert som jeg ble fortrolig med det ansiktet, så skjønte jeg at hele hans diktning var slik, at han hadde forstått alle menneskelige faser, at han hadde tatt opp i seg alt».

• Kort før sin død i 1970 ble han tildelt Norsk Kulturråds ærespris.
• I 1971 ble det avduket et minnesmerke over Prøysen i skråningen foran kringkastingshuset på Marienlyst i Oslo.
• Prøysen er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

• Barnetimen

• Prøysen-bibliografi : litteratur av og om Alf Prøysen (Utarbeidet av Nasjonalbiblioteket og Høgskolen i Hedmark)
• Prøysenhuset
• (For her er det) Solskinn og sang fra Kanutten og Romeo Clive, 1963

• Birkeland, Tone (2005) m.fl.: Norsk barnelitteraturhistorie, 2. utg.
• Fyksen, Bjørn Ivar (red.) (2013) Om Alf Prøysens prosaforfatterskap. Vallset: Oplandske Bokforlag.
• Hagen, Erik Bjerck »Alf Prøysen» i Den norske litterære kanon 1900–1960. Oslo: Aschehoug.
• Hoel, Ane (1995) Pass deg for dom som slår og tru itte dom som klappe. Om Alf Prøysens roman Trost i Taklampa.
• Imerslund, Knut (2004) Det er så vemodig mange viser : samtaler om Alf Prøysen.
• Imerslund, Knut, red. (1995) Alf Prøysen – idylliker eller opprører?
• Imerslund, Knut, red. (2002)Graset er grønt for æille.
• Røsbak, Ove: Alf Prøysen (1992) Præstvægen og Sjustjerna.
• Prøysenårbok (2002-) utgitt av Prøysens venner.
• Vestheim, Geir, red.: Ei bok om Alf Prøysen, 1980.
• Vold, Jan Erik (1984) »Prøysen» i Her. Her i denne verden. Essays og samtaler. Oslo: Gyldendal.
• Vold, Jan Erik (2003) P x 3. Prøysen, Stevens, Transtrømer. Oslo: Gyldendal.
• Vold, Jan Erik (2014) Alf Prøysen, elsket av folket» i Alf Prøysen, Lørdagsstubber. Oslo: Tiden
• Cranner, Alf (2016). Fra Alf til Alf. Oslo, Aschehoug.