(Qart-hadasht, fønikisk for "nybyen"), oldtidsby i Nord-Afrika; ligger på samme sted som Carthage, en forstad til Tunis. Ifølge tradisjonen ble Karthago anlagt 814–803 fvt. av fønikere fra Tyros, etter sagnet av dronning Dido. Byens opprinnelse og eldste historie er ukjent, og kildematerialet lite og usammenhengende. Omkring år 600 fvt., etter at Tyros' herredømme var redusert, var Karthago ledende blant de libyfønikiske byene og et sentrum for sjøfart og handel. Karthago lå på en halvøy, som ut mot havet er 130 meter høy, forbundet med fastlandet ved en landtange, og over den var det oppført en mektig befestning. Midt i byen lå borgen Byrsa og flere templer. Karthago var en storby med over 100 000 innbyggere; byen var tett bebygd og hadde svært høye hus (6–7 etasjer). På 300-tallet fvt. ble det bygd et stort havneanlegg med en sirkelrund havn til opplag av i alt 220 krigsskip. Karthago skaffet seg først herredømme over det omliggende land, særlig det omliggende Tunisia, og fikk på 500-tallet fotfeste i flere av middelhavslandene, særlig de vestlige øyene: Sicilia, Sardinia, og Korsika. Innbyggerne ble av romerne kalt punere (poeni, poenicus, punicus, jfr. gr. foinikes, 'føniker').
Samfunnsforhold
Samfunnsordningen var oligarkisk, med en adelig overklasse, som besatte plassene i et en rådsforsamling på 104 medlemmer, som også fungerte som domstol. I spissen for bystaten var to suffeter, embetsmenn valgt for ett år. De konsulterte et eldreråd av 30 topparistokrater. Karthago hadde også en folkeforsamling, men den hadde tilsynelatende ganske lite makt og først og fremst når rådet og suffetene ikke kom til enighet. Religionen var av fønikisk opprinnelse og i sentrum stod dyrkingen av Baal. En særegen religiøs institusjon var tofet, menneskeofring - noe som foregikk regelmessig i statlig regi og møtte allmenn misbilligelse. Hæren var vervet med de fleste offiserene fra Karthago, mens den store mengde av soldater kom fra andre afrikanske egner, ofte som rene leietropper. En viktig del var det numidiske rytteri, dessuten ble elefanter brukt i betydelig omfang. Byens sjømakt var også stor. Folk og områder som ble undertvunget av karthagerne, fikk en hardhendt behandling og måtte betale høye skatter.
Historie
Byens historie kjennes egentlig bare fra greske og romerske forfattere. Omkring 530 fvt. var Mago den eldre Karthagos ledende feltherre og bidrog sterkt til å sikre byens maktstilling; han ble stamfar til magonidene, en mektig slekt i Karthago. Fra ca. 480 fvt. hadde Karthago store stridigheter med grekerne på Sicilia, særlig med Syrakus (slaget ved Himera, samtidig med Xerxes' tog år 480). Med Roma stod karthagerne fra tidlig tid i vennskapelig forbindelse, men da Roma var blitt herre over Sør-Italia, kom det snart til krig. De tre punerkrigene (264–241, 218–201 og 149–146 f.Kr.) mellom Roma og Karthago om herredømmet i Middelhavet førte til Romas seier (se Romerriket). Den karthagiske feltherren Hannibal vant store seirer over romerne i den annen puniske krig, men etter Romas endelig seier (201) hadde Karthago ikke lenger noen politisk maktposisjon. I 146 fvt. ble byen bokstavelig talt jevnet med jorden.
Senere reiste en ny, romersk by seg på dens plass, forsøkt grunnlagt allerede år 122 fvt. av Gaius Gracchus under navnet Colonia Iunonia, men først under Caesar ble den levedyktige kolonien Colonia Iulia Carthago fullført, og fra Augustus' tid fikk den betydning som økonomisk og kulturelt (religiøst) sentrum. Denne nye byen ble hovedstad i provinsen Afrika, 439 evt. hovedstad i vandalenes rike, og 533 erobret av Belisarios for keiseren i Bysants. I 698 ble den ødelagt av araberne.
Det finnes betydelige levninger av den romerske byen, bl.a. amfiteater og termer. Av den fønikiske byen er det derimot så å si ingen bygningsrester bevart, men det er funnet enkeltgjenstander, gravsteiner o.l., og gravplasser. Et omfattende utgravingsarbeid ble satt i gang i 1970-årene under ledelse av UNESCO.
