åndsvitenskap

Begrepet åndsvitenskap – på tysk Geisteswissenschaften – ble utviklet i Tyskland på 1800-tallet som et svar på naturvitenskapenes sterke framvekst. Sentralt i denne utviklingen står Wilhelm Dilthey (1833–1911) som hevdet at mens naturvitenskapene søker å forklare naturfenomener ved henvisning til årsakssammenhenger og naturlover (Erklãren), søker åndsvitenskapene å forstå menneskets livs- og kulturuttrykk (Verstehen). Dette oppnås gjennom empati og historisk innlevelse med støtte i hermeneutisk metode, som Dilthey bygde på og videreutviklet etter Friedrich Schleiermacher. Andre sentrale tenkere som videreutviklet denne tradisjonen er Hans-Georg Gadamer med sine tekster om hermeneutisk filosofi, og Max Weber, som søkte «forstående forklaringer» på sosiale handlinger.

Når ordet ånd brukes i forbindelse med åndsvitenskapene, skal det ikke forstås religiøst eller mystisk, men som et uttrykk for menneskets tanker, ideer, språk, historie, kultur og verdier. Å studere ånd betyr å studere hvordan mennesker tenker, uttrykker seg, skaper, tolker og forstår verden.

I norsk og europeisk tradisjon regnes blant annet filosofi, historie, litteraturvitenskap, kunsthistorie, idéhistorie, teologi, språkvitenskap, kulturvitenskap, religionsvitenskap og klassisk pedagogikk til åndsvitenskapene. I dag regnes de fleste av disse som humanistiske vitenskaper.

Da samfunnsvitenskapene vokste frem på 1900-tallet, fant de en mellomposisjon mellom naturvitenskapene og de humanistiske vitenskapene, og bruker forskningsmetoder fra begge sider. Det samme gjelder psykologien. Det betyr at de humanistiske fagene ikke lenger har monopol på å studere menneskelige livs- og kulturuttrykk, og at man i studiet av dette gjør bruk av flere metoder enn tidligere. De humanistiske vitenskapenes bidrag til å forstå menneskelige livs- og kulturuttrykk anerkjennes likevel som nødvendige og verdifulle i sin egen rett.

• humaniora
• vitenskap