close
Hopp til innhold

Lee Miller

Dette er en god artikkel.
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lee Miller
BERJAYA
Født23. apr. 1907[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Poughkeepsie[5][6][7][8]
Død21. juli 1977[9][10][4][11]Rediger på Wikidata (70 år)
Chiddingly[5][9][7]
BeskjeftigelseKrigskorrespondent, krigsfotograf, fotojournalist, modell, journalist, kunstner, motefotograf, fotograf, skuespiller Rediger på Wikidata
Utdannet vedÉcole nationale supérieure des Beaux-Arts (1925–1926)
Art Students League of New York
Oakwood Friends School
EktefelleRoland Penrose (1947–)[12]
Aziz Eloui Bey (1934–1947)[12]
Partner(e)Man Ray[13]
SøskenJohnny Miller
BarnAntony Penrose
NasjonalitetUSA[14]
Signatur
Lee Millers signatur
Lee Miller på Commons

Elizabeth «Lee» Miller (1907–1977) var en amerikansk fotograf, krigskorrespondent og fotomodell. Hun var en av de første kvinnene som rapporterte fra fronten i krig.[15][16][17][a]

Hun begynte som fotomodell for blant annet Vogue, ble motefotograf i Paris og New York. Under andre verdenskrig var hun krigskorrespondent og fotograf for Vogue hvor hun ikke stiliserte og forskjønnet krigens virkelighet.[20]

I ettertiden er hun kjent for sin allsidighet og for sine relasjoner blant annet til Man Ray og Pablo Picasso.[21][22] Millers fotografier er som regel kjølige og dystre, og samtidig med sensuelt preg. Hun laget flere portretter av Picasso, Max Ernst, Joan Miro og Colette.[23]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Elizabeth Miller ble født 23. april 1907 i Poughkeepsie i delstaten New York i USA. Foreldrene var Florence (født MacDonald) og Theodore Miller. Elizabeth ble som barn og ung kalt Li Li, Te Te og Bettie før hun ble 20 år gammel. Moren Florence var utdannet sykepleier og kom fra beskjedne kår i Ontario, Canada. Theodore var en streng og autoritær far.[22]

De bodde først sentralt i Poughkeepsie og flyttet i 1912 til Cedar Hill Farm seks kilometer utenfor byen. Moren var misfornøyd med at datteren i førskolealder var en guttejente (engelsk: tomboy).[22]

Faren var ingeniør med ledende stilling i DeLaval Separator Company. Dette var den største bedriften på stedet og datterselskap av det svenske konsernet DeLaval.[24] Etter besøk i Sverige introduserte han ski og skiløping i Poughkeepsie med egne barn som de første. Familien var på besøk i Sverige i 1913.[22]

Lee Miller var urolig som barn og ble kastet ut fra en rad skoler i Poughkeepsie og omegn.[25]

Faren Theodore var en ivrig hobbyfotograf.[24] Han hadde mørkerom og kopierte bilder selv, og han eksperimenterte med stereoskopfoto. Faren hadde et Kodak Brownie-kamera. Han fotograferte datteren hyppig, inkludert nakenbilder, fra hun var barn til hun var i 20-årene. Hun lærte grunnleggende fototeknikk av faren. Theodore tok også nakenbilder av moren Florence.[22][26][27]

Hun var opprinnelig interessert i teater og studerte lys og scenografi ved Ladislas Medgyès' skole i Paris fra 1925. Hun var fra 1926 en periode tilknyttet det eksperimentelle teateret ved Vassar College og gikk på danseopplæring og opptrådte i New York. Ved Art Students League of New York studerte hun tegning og maling.[22][26][27]

Hun ble voldtatt 7 år gammel av en venn av familien (detaljene er uklare) og ble smittet med gonoré som før sulfa og penicillin var vanskelig og omstendelig å behandle.[22][26][28]

Modell og fotograf

[rediger | rediger kilde]
BERJAYA
Den franske dikteren Paul Eluard var en av grunnleggerne av surrealistbevegelsen. Han ble skilt fra Gala som giftet seg med Salvador Dalí.

Miller ble 17 år gammel oppdaget på gaten i New York av Condé Nast, innehaver av motemagasinene Vanity Fair og Vogue. Hun arbeidet som modell i New York på 1920-tallet og opptrådte jevnlig i Vogue, hvor hun var på forsiden i mars 1927.[24][29][30][31]

I 1929 dro hun til Paris, hvor hun etablerte seg som mote- og kunstfotograf. Der oppsøkte hun fotografen Man Ray og ble både hans assistent og kjæreste. Hun videreutviklet sine fototekniske ferdigheter hos ham og utførte en stor del av mørkeromsarbeidet. Under arbeidet oppdaget de ved en tilfeldighet en effekt der tonene i bildet delvis ble omvendt når lyset traff negativet under fremkallingen. De tok i bruk denne effekten i sitt kunstneriske arbeid, og teknikken ble senere kjent som solarisasjon (Sabatier-effekten).[32][33] Flere av Man Rays mest sentrale verk ble til i perioden de samarbeidet.[24]

Hun ble en del av det surrealistiske kunstnermiljøet i Paris. Hun sto modell for blant andre Pablo Picasso, som malte seks portretter av henne, blant annet "L'Arlesienne" (olje på lerret, 1939). Det liberale miljøet rundt kunstnerne førte også til at hun trolig hadde et forhold til Picasso. Gjennom dette miljøet ble hun kjent med kunstnere som Joan Miró, André Breton, Paul Éluard og Jean Cocteau. I denne perioden fotograferte hun blant annet for franske Vogue, og medvirket i enkelte tilfeller både som modell og fotograf i samme oppslag.[20][24][29][30][31][34] Hun medvirket i Cocteaus avantgardistiske En dikters blod (innspilt 1930)[22] der hun fremstilte en gåtefull, armløs Venus.[35]

I 1932 vendte hun tilbake til New York, hvor hun åpnet sitt eget fotostudio og arbeidet som motefotograf med broren Erik som assistent. Utdanningen i teaterbelysning og scenografi kom godt til nytte i studioarbeidet. I New York møtte hun igjen den velstående egyptiske forretningsmannen Aziz Eloui Bey, som hun kjente fra tiden i Paris. De giftet seg, og i 1934 flyttet hun til Kairo. Der studerte hun arabisk og kjemi, samtidig som hun fotograferte i og rundt byen. Etter noen år i Egypt reiste hun tilbake til Paris, hvor hun traff den britiske kunstneren Roland Penrose. Gjennom ham ble hun også kjent med Henry Moore, som var en nær venn av Penrose. Da andre verdenskrig brøt ut i 1939, reiste hun sammen med Penrose til Hampstead nord i London.[24][26][29][30][31]

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
BERJAYA
Borgermester Dr. jur. Ernst Kurt Lisso i Leipzig har tatt sitt eget liv sammen med datteren og ektefellen, 18. april 1945. Foto United States Army Signal Corps. Robert Capa, Margaret Bourke-White og Lee Miller var der og fotograferte også motivet.[36][37]
BERJAYA
Liket av Walter Dönicke i Volkssturm-uniform med et ødelagt bilde av Hitler i rådhuset i Leipzig, 19. april 1945, fotografert av en amerikansk soldat. Miller og White-Bourke laget hver sine versjoner av denne scenen. Gjenstandene i motivet har blitt flyttet på i mellomtiden og Miller fotograferte fra lavere perspektiv slik at mer bakgrunn er med.[36]

I England arbeidet hun først for britisk Vogue. Deretter begynte hun å fotografere resultatene av den tyske bombingen som begynte i 1940. Roland Penrose (født 1900) var for gammel til å tjenestegjøre ved fronten, og var dessuten som kveker i utgangspunktet pasifist. Han tjenestegjorde ved Home Guard der han brukte sitt talent til å undervise i kamuflasjeteknikk.[24][29][31][38]

Hun ble kjent med en yngre Life fotografen David Scherman som hun samarbeidet resten av krigen. Amerikanske soldater kom til Storbritannia i 1942 og Miller ble krigskorrespondent i amerikansk uniform mot slutten av 1942. Miller fikk laget en egen hjelm med visir tilpasset kamera.[24][29][31][38]

Under andre verdenskrig hadde hun oppdrag som krigskorrespondent for Vogue magasin og dekket hendelser som Blitzen. Mens hun var i London brukte hun bombede hus som kulisser for sine motefotografier for Vogue og boken Grim Glory: Pictures of Britain Under Fire (med forord av Ed Murrow). Hun fotograferte blant annet Henry Moore i arbeid som offisiell kunstner.[24][30][39]

I 1944 ble hun akkreditert til de amerikanske styrkene og hun overbeviste redaktøren i Vogue om å publisere hennes reportasjer, ikke bare fotografiene. Tekstene var direkte, ofte sjokkerende og vittige. Den første artikkelen handlet om den kjente journalisten Ed Murrow. Reportasjene var preget av rike beskrivelser av sanseinntrykk – lyd, lukt og visuelle scener – ofte med henvisninger til klassisk kunst.[24][29][31][38][40]

Slutten av krigen

[rediger | rediger kilde]

Hun var med like bak fronten i Frankrike etter landgangen i Normandie. Miller gikk i land i Normandie en måned etter invasjonen og gikk til fots til St. Malo som de allierte fortsatt ikke hadde erobret. Hun kom seg inn i kampsonen alene og på egenhånd, og tok oppsiktsvekkende fotografier av kampene om, og ødeleggelsen av St. Malo der napalm ble brukt for første gang. Hun tilbragte noen dager i husarrest for å ha ignorert forbudet mot å gå inn i kampsonen.[16][24][29][31][38] Millers eksklusive livsstil og tendens til hypokondri, forsvant da hun var korrespondent i felten.[15][24] Hun gikk i samme uniformen ett år.[40]

Hun fulgte soldatene ved frigjøringen av Paris og fant Pablo Picasso som hadde klart seg der under krigen og som var forbløffet over at Miller var den første allierte soldaten han så. Man Ray og Max Ernst hadde jødisk bakgrunn og hadde klart seg ved å flykte til USA. I Paris bidro hun til å få franske Vogue i gang igjen og hun rapporterte fra det første moteshowet i den befridde byen.[24][29][30][31][38][39]

«The wounded were not “knights in shining armour” but dirty, dishevelled stricken figure uncomprehending. They arrived from the frontline Battalion Aid Station in lightly laid-on field dressings, tourniquets, blood-soaked slings some exhausted and lifeless. The doctor with his Raphael-like face turned to a man on a litter which had been placed on upended trunks. Plasma had already been attached to the man’s outstretched left arm . . . his face was shrunken and pallid under dirt.

De sårede var ikke «riddere i skinnende rustning», men skitne, tjafsete, forvirrede skikkelser. De ankom fra frontlinjen i bataljonens hjelpestasjon i lett anlagte feltbandasjer, turnikeer og blodige slynger, noen utmattede og livløse. Legen med sitt Raphael-lignende ansikt snudde seg mot en mann på en bærestol som var plassert på veltede kofferter. Plasma var allerede festet til mannens utstrakte venstre arm ... ansiktet hans var krympet og blekt under lag av skit.»

Miller, rapport fra militærsykehus, Vogue, september 1944[31]

Hun fulgte våren 1945 amerikanske styrker som tok seg gjennom Tyskland fra vest.[15][24] Hun var med på frigjøringen av konsentrasjonsleirene Buchenwald og Dachau. Fotografiene fra fronten og fra konsentrasjonsleirene ble verdensberømte. Miller besøkte leirene noen timer etter at de var befridd. Hun sendte fotografier av likhaugene til New York og måtte understreke at bildene fortalte en sann historie. «Believe this», understreket hun overfor redaktøren.Vogue trykket bildene.[20][24][30][39][41]

«Immaculate birches and tender willows flank the streams and the tiny towns are pastel plaster like a modern watercolour of a medieval memory. Little girls in white dresses and Garlands promenade after their first communion. The children have stilts and marbles and tops and hoops, and they play with dolls. Mothers sew and sweep and bake, and farmers plough and harrow; all just like real people. But they aren’t; they are the enemy. This is Germany and it is spring.

Plettfrie bjørker og skjøre piletrær flankerer bekkene, og de små byene er pastellpuss som en moderne akvarell av et middelalderminne. Små jenter i hvite kjoler og girlander promenerer etter sin første nattverd. Barna har stylter og klinkekuler og topper og ringer, og de leker med dukker. Mødre syr og feier og baker, og bønder pløyer og harver; alle er akkurat som ekte mennesker. Men det er de ikke; de er fienden. Dette er Tyskland, og det er vår.»

Miller, britisk Vogue, juni 1945

Etter den tyske kapitulasjonen ble hun værende på kontinentet og reiste rastløst rundt i områder rasert av krigshandlingene, blant annet Wien, Frankrike og Øst-Europa. Hun ville blant annet dokumentere konsekvensene av krigen. I Wien besøkte hun barnesykehuset og skrev: «For an hour I watched a baby die. He was a skinny gladiator. He gasped and fought and struggled for life, and a doctor and a nun and I just stood there and watched...This tiny baby fought for his only possession, life, as if it might be worth something.» Hun var på denne tiden utslitt, deprimert, syk og alkoholisert, og misbrukte sovetabletter og andre medisiner. Millers realistiske fotoreportasjer har spor av hennes bakgrunn fra surrealismen.[16][31]

BERJAYA
Sønnen Antony Penrose i Farley Farm House, East Sussex, der Miller bodde etter at hun slo seg ned i England. Noen av hennes bilder på veggen bak.

«The triple decker bunks, without blankets, or even straw, held two and three men per bunk who lay in bed, too weak to circulate the camp. … In the few minutes it took me to take my pictures, two men were found dead, and were unceremoniously dragged out and thrown on the heap. … The doctor said it was too late for more than half the others in the building anyway. … One block is an Angora rabbit farm. They are much less crowded and better cared for than humans, beautifully clean and housed. The stable of work-horses was also perfection, with fat-bottomed beasts which shocked the eye after so many emaciated humans»

Lee Miller fra Dachau i Vogue, 1945[15]

Hitlers badekar

[rediger | rediger kilde]

I München 30. april 1945 fant de Adolf Hitlers leilighet. Dette skjedde bare timer etter at de samme dag hadde besøkt den frigjorte konsentrasjonsleiren Dachau og samme dag som Hitler og Eva Braun tok sine liv i Berlin. Det var varmt vann i springen (de hadde ikke vasket seg på flere dager) og Scherman fotograferte Miller mens hun tok et bad med portrett av Hitler på kanten av badekaret. Portrettet var tatt av fotografen Heinrich Hoffmann og Miller hadde trolig satt det opp med vilje. De skitne militærstøvlene og uniformsbuksene viser at hun var i tjeneste og ble brukt samme dag under besøk i Dachau. Til Vogue leverte hun reportasje med førstehånds inntrykk av Hitlers og Brauns bolig. Miller noterte i reportasjen at hun tok en blund i Brauns seng.[15][24][40] Det vakreste bildet fra frigjøringen, ifølge Geert Mak.[42]

Etter krigen

[rediger | rediger kilde]
BERJAYA
Farley Farm i East Sussex der Miller og Roland Penrose slo seg ned etter krigen. Omgjort til arkiv og museum for Miller og Penrose.

Etter krigen led hun trolig av posttraumatisk stresslidelse eller depresjon med tiltagende alkoholmisbruk.[28][43]

I 1947 ble hun skilt fra Aziz Eloui Bey etter at han hadde godtatt Penrose som hennes nye ektemann. Sønnen Antony ble født i 1947, hun var da 40 år gammel. Hun fortsatte å fotografere på 1950-tallet etter at hadde slått seg ned i England. Hun trakk seg i praksis tilbake i løpet av 1950-tallet og sluttet å bidra til Vogue i 1953.[22][24][31][39]

Hennes siste fotoreportasje sto på trykk i juli 1953 og hun fokuserte i stedet på kokekunst og gourmetmat. Millers oppskrifter beskrives som uvanlige blant annet i kombinasjon av ingredienser. Det er uklart hvorfor hun ga opp den profesjonelle karrieren før hun var 50 år. Miller bidro til en kunstutstilling i London i 1956 og til boken Picasso Himself i 1966. Mannen Roland Penrose ble adlet for sitt bidrag til samtidskunsten i Storbritannia.[44][22][24][31][39] Penrose markedsførte flittig Picassos kunst i Storbritannia.[45]

Hun døde 21. juli 1977 i Chiddingly i East Sussex i Storbritannia.[15][16][26]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]
BERJAYA
Plakett på Millers bosted i London, satt opp i 2003.

Hun etterlot seg blant annet 70 000 negativer som ble funnet på loftet noen år etter hennes død og sønnen Antony brukte mange år på å katalogisere morens produksjon. Uten disse negativene kunne ha blitt husket mest som modell og muse for surrealistene i Paris.[26] Arkivet inneholder over 1000 fotografier av Picasso[31][39][46] samt Millers dagbøker og andre notater. Sønnen Antony var ikke kjent med morens dramatiske liv.[44] Sønnen Anthony dokumenterte flere ukjente sider ved Millers i forbindelse med arbeidet med en biografi om moren.[28]

The Guardians anmelder skrev i 2007 at Miller var en dyktig fotograf blant annet som krigsreporter, men at hun ikke var spesielt vellykket som surrealistfotograf.[47]

Preus museum hadde i 2019 en utstilling av hennes arbeider.[48]

I 2023 kom spillefilmen Lee med Kate Winslet i tittelrollen og regi ved Ellen Kuras. Nettavisen, New York Times og The Guardian mener Winslet gir et sterkt portrett av Miller i en sober film.[49][50][51]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ Gerda Grepp rapporterte fra den spanske borgerkrigen et par år tidligere.[18][19]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Lee-Miller, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ↑ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118910256, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ↑ CLARA, «Lee Miller», CLARA-ID 5955[Hentet fra Wikidata]
  4. 1 2 RKDartists, «Lee Miller», RKD kunstner-ID 56169[Hentet fra Wikidata]
  5. 1 2 Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Lee-Miller[Hentet fra Wikidata]
  6. ↑ CLARA, CLARA-ID 5955[Hentet fra Wikidata]
  7. 1 2 Library of Congress autoritets-ID n83131363[Hentet fra Wikidata]
  8. ↑ GND-ID 118910256[Hentet fra Wikidata]
  9. 1 2 Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118910256[Hentet fra Wikidata]
  10. ↑ Tana, «Lee Miller», CLARA-ID 5955[Hentet fra Wikidata]
  11. ↑ Kunstarkivet, abART person-ID 103658, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  12. 1 2 Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  13. ↑ hedendaagsesieraden.nl[Hentet fra Wikidata]
  14. ↑ oppført som American, DACS ID (tidligere) eb89c8cf-b924-e111-9c2b-000c29604b72, besøkt 4. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
  15. 1 2 3 4 5 6 Davis, Melody (1. desember 1997). «Lee Miller: Bathing with the enemy». History of Photography. 4. 21: 314–318. ISSN 0308-7298. doi:10.1080/03087298.1997.10443853. Besøkt 23. mars 2020. «She was also the first woman to do front-line reporting, breaking another boundary which she pushed further with her iconoclastic transformation of British Vogue from a ladies' fashion magazine to one of hard-hitting journalism.»
  16. 1 2 3 4 Salvio, Paula M. (1. september 2009). «Uncanny Exposures: A Study of the Wartime Photojournalism of Lee Miller». Curriculum Inquiry. 4. 39: 521–536. ISSN 0362-6784. doi:10.1111/j.1467-873X.2009.00455.x. Besøkt 23. mars 2020. «ather than leave her post as a photojournalist, Miller insisted on documenting the mass destruction brought about by the German army. She wandered throughout Europe, documenting and spending time in France and Vienna. As she waited to get clearance to travel to Russia to photograph postwar efforts at stabilization, Miller spent time in Austria and visited the Children’s Hospital in Vienna, where in September 1945, she took one of her last photographs as a war correspondent for Vogue.»
  17. ↑ Bakos, Nadina Helen (18. juni 2024). «Lee Miller». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 12. februar 2026.
  18. ↑ Bakos, Nadina Helen (18. juni 2024). «Gerda Grepp». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 12. februar 2026.
  19. ↑ Pedersen, Bernt Erik; Pedersen, Bernt Erik (3. april 2016). «Gerda overlot barna til moren og dro i krigen». www.dagsavisen.no. Besøkt 12. februar 2026. «Med fare for livet rapporterte hun fra den spanske borgerkrigen, som første skandinaviske korrespondent.»
  20. 1 2 3 Baatz, Willfried (1997). Fotografi. Oslo: Cappelen. ISBN 8202169712.
  21. ↑ Hilditch, L. (2018). Lee Miller, Photography, Surrealism and the Second World War: From Vogue to Dachau. Cambridge Scholars Publishing.
  22. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 Burke, C. (2010). Lee Miller: A Life. Knopf.
  23. ↑ Dreyers kunstleksikon. Oslo: Dreyer. 1991. s. 65. ISBN 8209103431.
  24. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 Tandstad, Bent (1. januar 2020). «Kvinna i Hitlers badekar». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 23. mars 2020. «Etter besøket i Dachau tok ei gruppe amerikanske soldatar frå 179. regiment i 45. divisjon, inkludert Miller og Scherman, seg inn i husværet til Adolf Hitler i München. Det var ei stor leilegheit i ein tidstypisk bygard i Prinzregentenplatz 16, og her oppretta dei ein kommandosentral.»
  25. ↑ «Lee Miller». National Galleries of Scotland (på engelsk). Besøkt 18. juli 2021.
  26. 1 2 3 4 5 6 «Lee Miller | Biography, Photography, & Facts». Encyclopedia Britannica (på engelsk). Besøkt 16. juli 2021.
  27. 1 2 «Lee Miller». www.vam.ac.uk (på engelsk). Victoria and Alberg Museum. 13. september 2012. Besøkt 16. juli 2021.
  28. 1 2 3 «Don’t Let History Forget This Incredible Female World War II Photographer». Vanity Fair (på engelsk). 30. september 2015. Besøkt 16. juli 2021.
  29. 1 2 3 4 5 6 7 8 «Lee Miller». National Galleries of Scotland (på engelsk). Besøkt 23. mars 2020.
  30. 1 2 3 4 5 6 Morrison, Blake (22. april 2013). «Lee Miller: the model, the monster and the mother». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 23. mars 2020. «Some of her blitz photos retain a surrealist wit: a bombed chapel, with bricks pouring from its door, resembles a mouth with a tongue hanging out; a grounded, ovoid air balloon, with two geese in the foreground, is titled Eggceptional Achievement. But as the war progressed, and she followed the German retreat with increasing horror, playfulness no longer seemed apt. She took shots of a high-ranking Nazi and his family who had committed suicide; of an SS prison guard floating in a canal; and of the emaciated survivors and heaped-up dead of Buchenwald and Dachau ("I IMPLORE YOU TO BELIEVE THIS IS TRUE," she cabled Vogue).»
  31. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 Conekin, Becky E. (1. mars 2006). «Lee Miller: Model, Photographer, and War Correspondent in Vogue, 1927–1953». Fashion Theory. 1-2. 10: 97–126. ISSN 1362-704X. doi:10.2752/136270406778051058. Besøkt 26. mars 2020.
  32. ↑ Pihl, Roger (14. november 2025). «Sabatier-effekt». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 12. februar 2026.
  33. ↑ Lær å ta bedre bilder. Oslo: Egmont Publ. 2017. s. 128. ISBN 9788272272615.
  34. ↑ Late Picasso. Orfeus Publishing AS. 2025. ISBN 9789198813791.
  35. ↑ Bouhasanne 2017, s. 15.
  36. 1 2 Allmer, Patricia (1. november 2012). «Lee Miller's Revenge on Fascist Culture». History of Photography. 4. 36: 397–413. ISSN 0308-7298. doi:10.1080/03087298.2012.703374. Besøkt 23. mars 2020. «Focusing on two of her photographs from this period – Suicided Staff Officer of the Bürgermeister, Town Hall, Leipzig and Suicides in the Town Hall, Leipzig – the essay explores how these photographs constituted interventions into Nazism's discursive and ideological positioning of art and representation, analysing them in relation to fashion, advertising, and dada and surrealist traditions. By contrasting Miller's pictures with photographs of the same scenes by Margaret Bourke-White and J. Malan Heslop, the paper argues that Miller's images offer composed scenes rather than straightforward documentation and involve the viewer in a philosophical, analytical and artistic discourse that destabilises and opposes the assertion by fascist and other oppressive ideologies that the link between representation and reality is flawless and natural.»
  37. ↑ «The Burgermeister, his family and his chief of sta - 1955 | LeeMiller». www.leemiller.co.uk. Besøkt 23. mars 2020. «The Burgermeister, his family and his chief of staff killed themselves in his office as the town fell to the allies.»
  38. 1 2 3 4 5 Zox-weaver, Annalisa (1. februar 2003). «When the War Was in Vogue: Lee Miller s War Reports». Women's Studies. 2. 32: 131–163. ISSN 0049-7878. doi:10.1080/00497870310062. Besøkt 23. mars 2020.
  39. 1 2 3 4 5 6 Hare, David (26. oktober 2002). «David Hare on photographer Lee Miller». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 23. mars 2020. «It has become a commonplace of criticism to observe of Miller's own subsequent career as a photographer, which lasted until her effective retirement in the 1950s, that it was her original grounding in the philosophy of surrealism in Paris that trained her to watch out for the humour and the sudden juxtapositions that are said to mark some of her most celebrated images.»
  40. 1 2 3 Wiley, Chris (9. januar 2024). «When Lee Miller Took a Bath in Hitler’s Tub». The New Yorker (på engelsk). ISSN 0028-792X. Besøkt 12. februar 2026. «On April 30, 1945, the photojournalist Lee Miller took a bath in Hitler’s tub. A correspondent for British Vogue, Miller had posted up in the Führer’s abandoned apartment in Munich along with a group of G.I.s from the 179th Regiment. That morning, she had been among the first to enter the newly liberated Dachau.»
  41. ↑ Sliwinski, Sharon (1. desember 2010). «Visual Testimony: Lee Miller’s Dachau». Journal of Visual Culture. 3 (på engelsk). 9: 389–408. ISSN 1470-4129. doi:10.1177/1470412910380358. Besøkt 23. mars 2020. «This essay examines images of the liberation of Dachau concentration camp taken by American war correspondent and photographer Lee Miller. Miller’s work is mobilized as an optic through which to grasp the shock of confronting the Nazi camps. Her images are read as a form of visual testimony. That is, although they fail to provide a transparent view of what occurred in the Nazi lagers, they are nevertheless inscribed with all that the photographer did not know of the events to which she bore witness.»
  42. ↑ Mak, Geert (2009). Europa. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202298456.
  43. ↑ «Lee Miller: the model, the monster and the mother». the Guardian (på engelsk). 22. april 2013. Besøkt 16. juli 2021.
  44. 1 2 Kvaal, Vera (9. november 2024). «Krigsfotografen og ostesuppa». NRK. Besøkt 8. januar 2025.
  45. ↑ West, Jean (16. mai 2015). «New art show reveals chemistry between Picasso and Lee Miller». The Observer (på engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 23. mars 2020.
  46. ↑ «When Picasso met Lee Miller». The Independent (på engelsk). 22. mai 2015. Besøkt 23. mars 2020. «He now runs the Lee Miller Archive, and from the vast tranche of her photographs of Picasso - about 1,100 in total - Penrose has helped to choose a hundred for the show. They’ll be presented along with their (admittedly rather more abstract) mirror image: Picasso’s painted portraits of Miller.»
  47. ↑ «Was Lee Miller a great photographer in her own right, asks Jonathan Jones». the Guardian (på engelsk). 11. september 2007. Besøkt 18. juli 2021. «Lee Miller was the world's most fashionable face, and muse to some of the 20th century's mightiest artists. But was she also a great photographer in her own right?»
  48. ↑ «Lee Miller | Preus museum». www.preusmuseum.no (på norsk). Arkivert fra originalen 23. mars 2020. Besøkt 23. mars 2020. «Surrealismens muse, modell, krigskorrespondent, motefotograf - Lee Millers liv og gjerning er som hentet fra en film. Mote speiler sin tid og mote i krig er ofte et svar på det som skjer. Det handler også om å opprettholde en normalitet under de vanskeligste forhold. Krigens destruktivitet skaper en hverdag som leder til forandring, men også til fornyelse i moten. Lee Miller var en pioner innenfor motefotografiet som blant annet flyttet motefotografiet ut fra salonger og studioer, og til gaten.»
  49. ↑ Selås, Jon (11. oktober 2024). «Sterk tid, sterkt portrett». Nettavisen (på norsk). Besøkt 8. januar 2025.
  50. ↑ Ide, Wendy (15. september 2024). «Lee review – Kate Winslet is remarkable as model turned war photographer Lee Miller». the Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 8. januar 2025.
  51. ↑ Kennedy, Lisa (26. september 2024). «‘Lee’ Review: A Remarkable Life at War». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 8. januar 2025.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Ami Bouhasanne with introduction by Anthony Penrose (2017). Lee Miller. Oslo: Grapefrukt forl. with Penrose Film Productions. ISBN 9788299757454. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lee_Miller&oldid=25719922»